Del 1. Historien i kortversjon

Jeg var på reise i Egypt og den nest siste dagen jeg var der, reiste familien og jeg ut i ørkenen for å besøke en gruppe beduiner. Da vi kom dit, så jeg straks hesten. Han sto helt alene. Han var bundet på venstre framfot til en kjetting som var slått ned i bakken. Kjettingen var kanskje 1,5 meter lang. Han var radmager, kodene og høvene hans var ødelagte, manen var en eneste stor floke, og øynene hans var fulle av raseri og sorg. Han snappet etter meg. Han visste jeg kunne hjelpe ham og ba med hele seg om at jeg ville åpne meg for ham på tross av hans ytre vesen. Jeg snakket med ham. Han fortalte at han var 5 år gammel og at han hadde stått der lenge. Han var veldig trist inni seg, fordi han hele tiden observerte det som foregikk rundt ham, uten at han kunne delta. Han fortalte meg at han sørget over at kamelene gjorde en viktig jobb, og at han selv ikke hadde noen oppgave. Jeg lovet ham å fortelle hva han formidlet til den av beduinene som hadde ansvaret for ham.  Budskapet ble lagt fram. Jeg fikk vite at sheiken hadde fått hesten som gave - som en souvernir, men at de ikke følte at de kunne bruke hesten fordi den var så sint. Jeg forklarte ham at hesten var uendelig trist og at dette skapte raseriet hans.

 

Etter denne samtalen viste hesten stor takknemlighet. Jeg kjente på gråten som hvilte i ham fordi han visste at han fikk hjelp. Han strakte seg mot oss, og vi fikk stryke ham.

Da vi dro derfra, var jeg fornøyd med å ha blitt hørt, og allikevel var det noe i meg som sa at hesten måtte ut derfra. Jeg bestemte meg for å følge hjertets stemme, og ikke fokusere på alle mulige vanskeligheter som kunne oppstå. Hvis jeg valgte å gjøre det, ville spørsmål som: hvem skulle hjelpe meg, oppstalling, behandling, hesten måtte ha minst 6 måneders pleie før den kunne flyttes over store avstander, utførselspapirer til Norge, innførsel til Norge, karantene, trening osv

Jeg slo kjapt og fort disse tankene fra meg og bestemte meg for denne ene: å få hesten ut.

Løsningen er nærmere enn jeg tror.

“Tilfeldighetene” ville det slik at jeg den siste dagen traff hestefolk. Plutselig sto jeg der og fortalte om hesten jeg hadde sett i ørkenen, og at jeg så gjerne ville få den ut derfra. Da jeg beskrev hesten, skjedde det noe rart. Jeg kunne se at et håp tentes i egypteren Sabry`s øyne. Han var oppriktig interessert. Vi ble enige om at han skulle prøve å få den ut derfra. Det var kanskje ikke så enkelt, fordi når du har fått noe i gave, så kan du ikke gi den bort eller selge den. Men han ville prøve og han forsikret meg om at han skulle holde på til han lyktes.

 

Mirakler skjer
Noen dager etter at jeg er hjemme, ringer Sabry og forteller at han skal ut i ørkenen og se på hesten. Deretter skjer ting i rask rekkefølge. Min søster Berit har reist tilbake til Egypt etter et kort opphold i Norge, og tilbyr seg å bistå. Etter 10 dager er hesten ute.

Sabry`s bror Ahmed blir med ut i ørkenen og snakker med beduinene. De blir enige, og hesten kan selges. Prisen de kommer frem til er overkommelig. Så får hesten komme til Zeytouna Beach i El Gouna, hvor han vil få nok mat, drikke og tilsyn i en rehabiliteringsprosess.

 

---

 

Del 2. Den fulle historien

Hesten var rasende og sorgfull. Han sto bundet med en lenke til venstre framfot og kunne bevege seg innenfor en radius på 1,5 meter. Han og hadde stått slik 24 timer i døgnet i 3 år. Ingen snakket til ham, ingen viste ham interesse utover at han fikk tørr halm å spise  og vann å drikke. Solen stekte på ham i ørkenen og han hadde ingen steder å søke skygge..

Dette er historien

Jeg var på reise i Egypt sammen med min bror Torbjørn, hans kone Gunilla og deres sønn Robin samt min søster Berit. Den nest siste dagen jeg var der, reiste Torbjørn, Gunilla, Robin og jeg ut i ørkenen for å besøke en gruppe beduiner. Da vi kom dit, så jeg straks hesten.

Han sto helt alene. Han var bundet på venstre framfot til en kjetting som var slått ned i bakken. Kjettingen var kanskje 1,5 meter lang. Han var radmager, kodene og høvene hans var ødelagte, manen var en eneste stor floke, og øynene hans var fulle av raseri og sorg. Han snappet etter meg. Han visste jeg kunne hjelpe ham og ba med hele seg om at jeg ville åpne meg for ham på tross av hans ytre vesen.
Jeg snakket med ham. Han fortalte at han var 5 år gammel og at han hadde stått der lenge. Han var veldig trist inni seg, fordi han hele tiden observerte det som foregikk rundt ham, uten at han kunne delta. Han fortalte meg at han sørget over at kamelene gjorde en viktig jobb, og at han selv ikke hadde noen oppgave.
Jeg lovet ham å fortelle hva han formidlet til den av beduinene som hadde ansvaret for ham. Jeg ba guiden vår, Mohamed Ghareeb i Alex Safari om å oversette for meg. Mohamed ropte til en av beduinene, som smilende kom mot oss. Jeg presenterte meg og fortalte hva jeg jobbet med i Norge. Mohamed oversatte, og budskapet ble lagt fram. Jeg fikk vite at sheiken hadde fått hesten som gave – som en souvernir, men at de ikke følte at de kunne bruke hesten fordi den var så sint. Jeg forklarte ham at hesten var uendelig trist og at dette skapte raseriet hans.
Jeg følte at jeg ble møtt med vennlighet og respekt, og jeg ble lovet at hesten skulle få en oppgave, så han kunne bli gladere.
Robin og jeg gikk tilbake til hesten, og vi kunne straks se at noe hadde skjedd. Han var så takknemlig, og jeg kjente på gråten som hvilte i ham i ham fordi han visste at han fikk hjelp. Han strakte seg mot oss, og vi fikk stryke ham begge to.
Da vi dro derfra, var jeg fornøyd med å ha blitt hørt, og allikevel var det noe i meg som sa at hesten måtte ut derfra. Jeg bestemte meg for å følge hjertets stemme, og ikke fokusere på alle mulige vanskeligheter som kunne oppstå. Hvis jeg valgte å gjøre det, ville spørsmål som: hvem skulle hjelpe meg, oppstalling, behandling, hesten måtte ha minst 6 måneders pleie før den kunne flyttes over store avstander, utførselspapirer til Norge, innførsel til Norge, karantene, trening osv

Jeg slo kjapt og fort disse tankene fra meg og bestemte meg for denne ene: å få hesten ut.

 

Løsningen er nærmere enn jeg tror

Jeg hadde bestemt meg for en del ting jeg ville gjennomføre mens jeg var der: besøke pyramidene i Cairo, templene og kongenes dal i Luxor, snorkle, ride på kamel og ride på hest. Nå var det bare rideturen på hest som gjensto. Berit hadde vært på stranda og snakket med de som drev heste- og kamelridning. Hun hadde fortalt dem at det var mulig å kommunisere med dyr. Hun demonstrerte for dem, ved å fortelle dem hvordan den ene hesten hadde det. Da jeg kom, visste de at jeg var den som var Berits søster og som arbeidet med å snakke med dyr. Jeg ville gjerne være med på en ridetur, og vi ble enige om at jeg skulle komme tilbake en dag senere.

 

Nå var dagen kommet, det var min siste dag i Egypt. Jeg avtalte riding med Sabry, som arbeidet med hestene. Plutselig sto jeg der og fortalte om hesten jeg hadde sett i ørkenen, og at jeg så gjerne ville få den ut derfra. Da jeg beskrev hesten, skjedde det noe rart. Jeg kunne se at et håp tentes i Sabry`s øyne. Han var oppriktig interessert. Ganske snart følte jeg at han ønsket å engasjere seg, og at vi bare skulle diskutere hvordan vi kunne gjøre det. Vi møttes på kvelden over en kopp kaffe. Jeg fikk vite at hans bror drev forretningen med turistridning, og at han selv var ansatt til å stelle og trene hestene. Han hørte på min beskrivelse av hesten og vi ble enige om at han skulle prøve å få den ut derfra. Det var kanskje ikke så enkelt, fordi når du har fått noe i gave, så kan du ikke gi den bort eller selge den. Men han ville prøve og han forsikret meg om at han skulle holde på til han lyktes.

Arbeidsfordelingen i avtalen vår ble slik: han skulle få ut hesten, jeg skulle betale det hesten kostet, frakten ut, dyrlege og fór en stund fremover. Jeg skulle kommunisere med hesten og videreformidle informasjonen til Sabry, som kunne bruke dette for å komme hesten i møte. Sabry skulle dele på utgiftene til foring av hesten. Han skulle gjøre arbeidet med å få ham trygg, pleie ham, gi ham kjærlighet og bringe ham tilbake til en god tilværelse.
Jeg gir ham penger til å kjøpe et engangs-kamera, slik at han kan ta bilder og sende dem til meg. Så tar vi farvel, og jeg kan kjenne at noe viktig har skjedd med oss begge.

Mirakler skjer
Noen dager etter at jeg er hjemme, ringer Sabry og forteller at han skal ut i ørkenen og se på hesten. Deretter skjer ting i rask rekkefølge. Min søster Berit har reist tilbake til Egypt etter et kort opphold i Norge, og tilbyr seg å bistå. Etter 10 dager er hesten ute.
Sabry`s bror Ahmed har også trådt støttende til. Sabry har fortalt om planene våre og overbevist ham om at jeg er til å stole på. Han ble med ut i ørkenen og snakket med beduinene og de blir omsider enige om at hesten skal kunne selges. Prisen de kommer frem til er overkommelig, og Ahmed velger å legge ut pengene for at hesten skal komme under kyndig stell så snart som mulig. Ahmed stiller også en hesteboks og fór til rådighet.
Senere får jeg vite at de pengene Ahmed la ut, var penger til bryllupet hans som skal finne sted 2 måneder senere. Etter kjøpet av hesten er han blakk….
Min søster Berit ble dypt berørt av historien, og ønsket å hjelpe til. Foruten å inspirere de involverte, har hun også bidratt med penger til transport ut i ørkenen og tatt flotte bilder av Victory of Sabry og Sabry.
Min bror Torbjørn og hans kone Gunilla ble også svært rørt over at det var mulig å la hjertet vise vei på en så tillitsfull måte, at alle brikker bare falt på plass av seg selv. De har ønsket å bidra med penger, og har gitt xxx til skolefondet.

Hvordan har hesten det?
Han har fått for lite næring og kodeleddene hans er svært dårlige, muskulaturen ligger brakk, han er radmager (tynnere enn det ser ut på bildene), det meste av manen hans  er en eneste stor klump, høvene hans er svært sprø, og inni seg er han et svart tomt hav. Sabry har prøvd å finne ut om noen har undervist ham og trent ham, men har kommet frem til at han kan ingenting og at han må læres opp helt fra bunnen av. Han har fortalt at han vil hete Victory of Sabry, som en hyllest til han som skal hjelpe ham å få tilbake tilliten til seg selv.

Hva skjer med hesten nå? Han skal få reise til Cairo med Ahmed, og gå et par måneder på grønne gressganger der, sammen med andre hester. Deretter skal han tilbake til Sabry i El Gouna ved Rødehavet. Sabry vil lære ham alt han kan lære bort, og jeg vil bidra med å snakke med Victory og formidle informasjon både til og fra ham, slik at han kan begynne å tro på menneskene og livet igjen.

Sabry forteller meg at Victory føler seg bedre og er mer avslappet. Han spiser mat som er næringsrik, men må få lite I begynnelsen for at fordøyelsessystemet hans ikke skal få “sjokk. Ett eneste problem har oppstått: Victory er redd de andre hestene, og skriker når de er i nærheten av ham.

Troskap og tillit

Både Sabry og jeg var tro mot følelsen vi hadde i våre hjerter da vi bestemte oss for å stole på hverandre. Vi kastet oss ut i det begge to. Nå er Sabry et skritt nærmere sin drøm: å starte en skole i Egypt der han underviser andre i hestestell og ridning. Kanskje jeg selv også er et skritt nærmere min egen drøm: å spre kunnskap om at det er mulig å kommunisere med dyr – og å lære andre å gjøre det. Jeg ønsker at andre skal se hvem dyrene er og elske dem ubetinget, slik som de elsker oss.’

Hva har skjedd med Victory i mars/april

Jeg snakker med dyr hele tiden, og det spiller ingen rolle hvor de befinner seg, men med Victory var noe annerledes. Å kommunisere med ham hjemmefra ble nesten som en spøk.

Jeg vil ikke snakke med deg, sa han. Jeg vil at du skal komme hit og da vil jeg snakke mye med deg.

Så jeg reiste tilbake til El Gouna den 25. mars. Da jeg møtte ham den første dagen, gikk jeg bort til ham og satte meg på huk foran ham. Han kom mot meg, bøyde seg ned og saumfarte ansiktet mitt – og han snakket. Jeg er så takknemlig for at du har kommet. Jeg vet at du elsker meg og vil at vi skal være venner, og det vil jeg også. Jeg vil være din venn hele livet, og jeg har ventet på deg lenge, lenge…

Mye var annerledes enn da jeg så den utsultede hesten i ørkenen. Han hadde fått en ro inni seg som var påtakelig. Han var fremdeles redd og skeptisk til mennesker, og han var fremdeles svært tynn, men det var allikevel stor forskjell både fysisk og psykisk.

Sabry og hans bror Ahmed hadde satset på å gi ham ro, vise ham tillit og å se styrken hans. De var veldig forsiktig med foringen, for at kroppen hans gradvis skulle venne seg til å få mer mat.

Han får stell
Tiden var kommet for å pynte litt på manen hans. Vi måtte klippe bort det meste av den, som bare var som tette store klumper. Said, som er Sabry og Ahmeds bror, kom på besøk fra Kairo og jobbet 2-3 uker på stallen. Han ga Victory et godt bad og fikk bort all den gamle skitten som hadde ”grodd” inn i pelsen. Han får daglig trening bare i noen få minutter, for å lære seg det mest elementære. Sabry lærer ham å gå i leietau, bli lonsjert i sirkel, og hvilke signaler med tømmene som indikerer å gå til venstre og høyre.

Jeg kommuniserer med ham daglig, og konsentrerer meg om å fortelle ham at han er trygg og at han vil bli hørt fra nå av. Jeg forteller ham at de vonde årene er over, og at han kan rette oppmerksomheten sin mot det som han selv ønsker for livet sitt. Han vil jobbe, sier han. Han ønsker å vise at han duger til noe.

Han får stelt hovene sine og får sko på bena. Det blir en vanskelig opplevelse for oss begge to. Jeg er til stede og kjenner hvor redd han er, men jeg ser også lettelsen hans når skoene er på plass og han får en bedre holdning og vekten hans fordeles bedre.

Etter dette er han en enda gladere hest. Han har vært veldig redd for kroppen sin, og har vært nødt til å advare mange ganger når huden hans ikke har klart berøringen fra hendene våre. Gradvis lar han oss massere ham lett, stryke ham og børste ham.
Han har ikke fått nok næring til pelsen, og den er lurvete og tørr. Det er som om han har en slags babypels, og den faller av i store dotter når vi børster ham. Etter som dagene går ser vi at han opparbeider en svak glød i den, og vi aner hvor vakker han kommer til å bli.

Han har lagt på seg litt, og bena stikker ikke lenger så mye ut. Det vil antagelig ta 6-8 måneder før han er helt restituert.

Hva har skjedd i april/mai
Victory friskner til mer og mer, han har fått stelt manen sin, han blir dusjet jevnlig, han får mosjon og inntaket av mat øker. Han har lagt på seg litt mer, og det er lett å se av blikket hans at hans liv har fått mening. Det er en glede å se ham nå.

Hva har skjedd i mai/juni
Ahmed føler at det vil være bra for Victory å bli med til Cairo for å lære seg å samarbeide mer med andre hester. Victory vil gjerne vise seg overfor de andre hestene, og Ahmed og Sabri har ikke tid å bruke for å tilvenne dem sammen. Hestene har ikke noe sted de kan løpe fritt her, og Ahmed lover at Victory skal få løpe fritt på grønne gressganger i Cairo. Det vil Victory. Han ønsker å være for seg selv i to uker først, og så kan han få gå sammen med de andre hestene, sier han.

Jeg er i Norge og prater med Victory derfra. Han sier at han er i Cairo, men hvor er det grønne gresset? Han sier at jeg må snakke med Ahmed om dette og om kastrering, som de planlegger. Han ber om å få komme tilbake til El Gouna, for han savner det stedet så veldig. Det var hans første hjem, og der på stranden følte han for første gang at noen brydde seg om ham. Jeg kontakter Ahmed og ber ham flytte Victory tilbake til El Gouna. Jeg ringer hans bror Sabri og sier at de må gjøre dette omgående, for Victory mistrives så sterkt i Cairo. På forespørsel om de grønne gressgangene får jeg ikke svar. Jeg aner uråd.

Jeg skal ha kurs med mine dyretolk-elever, og vi prater med ham sammen. Han beskriver området han står i, som ørkenområde. Jeg vet at Ahmeds stall er i Giza og at Giza ligger i ørkenen. Når vi snakker med Victory om kastreringen, sier han nølende at vi kan jo godt gjøre det, han vil gjøre alt han kan for at menneskene rundt ham skal bli fornøyd. Men han sier også at det ikke er nødvendig. Bare gi meg tid, sier han - så vil jeg bli venner med de andre. Jeg har ikke vært sammen med andre hester før, og jeg har ingen andre måter å hevde meg på, enn å være ”fullt hest”.

Ved henvendelse til Ahmed viser det seg at han har tatt munnen for full. Det kommer frem at hvis han skal sette Victory på de grønne gressgangene så må han kjøre ham dit hver dag. Hvis han blir stående over natten, kan han bli stjålet. Og når det gjelder kastrering, så er ikke Victory vennlig til de andre hestene, og da må de kastrere - sier Ahmed.

Sabri har kommet til Cairo og forteller meg at Victory har blitt syk. Veldig syk. Han har malaria og har hatt magesjau. Han har besøk av flere dyrleger som undersøker ham og gir medisin. Det gode med dyrlegevisittene, er at de forteller Ahmed at denne hesten ikke bør kastreres fordi han har opplevd så mye vondt at han bør få beholde manndommen sin. Så han kan hevde seg blant de andre hestene…

Det blir kritisk da han får malaria en gang til. Jeg kobler inn dyretolkene mine og flere snakker med ham, sender ham healing og ber for hans beste. Han kvikner langsomt til. Men jeg føler at nå må han flyttes så snart han klarer reisen tilbake. Han trenger å være et sted der han føler at han er hjemme for at han skal bli glad, og blir han glad blir han også frisk. Jeg lar regninger være regninger, bruker mine siste slanter og reiser til Cairo. Han er glad for å se meg, men noe særlig livsgnist har han ikke lenger.

En uke etter ankomst flyttes Victory til El Gouna. Han er veldig sliten etter sykdommen, men dagen etter ankomst ser jeg at han gradvis kommer ut av sin fortapthet. Han møter meg med optimisme, og vi jobber med healing og samtale inntil jeg må reise hjem igjen. Når jeg drar, vet jeg at han er trygg.

Teamet rundt Victory
Tusen takk til denne glade gjengen på Zeytouna Beach i El Gouna som har hjulpet Victory tilbake til et godt liv. F.v. Rahd, Said, Sabri og Ahmed

Victory får sitt første sandbad.
Se hvor glad han er! Han graver litt med den venstre framfoten før han deiser ned i sanden og ruller seg frem og tilbake. Inni seg jubler han!

Vi er ute og spaserer
Victory oppførte seg som et lam da vi hadde vår første lille spasertur sammen. Han ruslet ved siden min som om han aldri hadde gjort noe annet. Ingen krav, bare glede, bare være. Så sier han til meg: Jeg er Victory i ditt hjerte…

Hva har skjedd i juli
Vel hjemme fortsetter samtalene med Victory. Han blir friskere og gladere, og prater lett med meg. Men gradvis endrer stemningen seg, og når jeg spør ham hva som er galt, sier han at han har så behov for mer frihet. Han står bundet hele dagen, bortsett fra under treningsøktene - og da blir han bedt om å stå på to ben fordi han skal lære å gjøre kunster. Og han tør ikke si fra at han ikke liker det. Jeg snakker med Sabri og spør igjen om de kan la Victory løpe fritt i innhengningen, og om han kan få være mer løs, men han svarer at det ikke går på grunn av de andre hestene. Jeg ber Sabri undersøke om Victory kan få komme og bo på en annen stall på samme sted. Vi blir enige om at min søster Berit, som har flyttet til El Gouna, kan ta saken videre.

Hun oppsøker Yalla Stable som drives av Dolores Gallo fra Sveits, og sammen drar de på stranden og snakker med Victory. Berit føler at han trenes til å bli en “dansende hest” og Sabri bekrefter dette. Victory blir flyttet samme dag. Samme kveld snakker jeg og flere andre dyretolker med ham. Han er livredd for at han skal “bli kastet i søpla” - og kan samtidig nesten ikke tro at han har kommet til et sted der han slipper å være bundet i boksen. Gradvis, trinn for trinn, forbedres livet hans. Ahmed og Sabri lover å besøke Victory på det nye stedet.

Jeg ber Dolores ta ekstra godt vare på Victory i forhold til at han trenger å føle hvor elsket han er. Han ber om å få en jobb for å føle at han gir noe tilbake. Og de må være så snill å ikke bruke pisk, for den er han veldig redd.

Dolores skriver i en mail til meg at hun gleder seg til å høre mer fra Victory selv hva han ønsker og hvordan han føler seg. Han har eksem på ryggen, og hun har smurt ham med oljer og gitt ham et godt bad. Både hun selv og hennes datter Alexandra skal forsikre ham om kjærlighet, og datteren kan ride ham så han føler at han har en oppgave. Han trenger eget utstyr, og hun har ikke noe å låne ham, men kan skaffe dette brukt eller nytt fra Cairo.

Noen dager senere får jeg mail fra søster Berit, som har besøkt Victory og sett Alexandra ride bareback på ham. Han hadde glimt i øyet og optimismen rådet. Berit skriver: Vi gjorde det rette!

Victory`s nye hjem: Yalla Stable
Yalla Stable er også i El Gouna, den lille turistbyen som ligger vakkert til ved Rødehavet.

Hva har skjedd i august/september
Hver morgen blir Victory ridd ned til lagunen så han får trimmet musklene sine og opparbeidet styrken sin. Turen tar en times tid og etterpå er det hvile i skyggen. El Gouna i august tilsvarer minst 40 grader, men fra tid til annen kommer den svalende ørkenvinden og gjør forholdene litt bedre.

Dolores, som eier stallen, forteller at Victory gjør fremskritt - og etter 2 måneder hos henne kan man ikke se ribbeina hans lengre. Han har lagt på seg, og han er blitt stelt etter alle kunstens regler. Han har selv sagt at han må ha spesielt hovstell, og Dolores har anskaffet hovbalsam og han er satt på vitaminbehandling. Dolores reiser fra tid til annen til Cairo, og da hun dro dit i august, kjøpte hun komplett utstyr til ham. Etter dette har han også fått lov til å arbeide litt: en 6 år gammel tysk jente har vært ute og ridd med ham endel i tillegg til Dolores` datter Alessandra.

Men så skjer det noe rart: Victory begynner å bite Dolores og han kaster Alessandra av under riding. Dolores ber meg snakke med ham og be ham forklare hva som er galt. Han forteller meg noe som gir oss en liten utfordring: i et tidligere liv eide Dolores en stall i Bayern, forteller han. Under en parade klapset hun ham over bakenden, og nå er det på tide å be om unnskyldning! Vel, hun gjør det og han slutter å bite og blir veldig myk og forsiktig med både henne og datteren…

En tid etter at han er flyttet til Yalla, er han svært trist fordi selv om han har fått det bedre savner han veldig hestene på stranda - spesielt det lille føllet som ble født i mai. Allikevel liker han dette stedet, mest fordi hestene får stå løs i boksene og fordi de blir sett. Men han er fryktelig sjenert, og det er en stor utfordring å snakke med ham og få ham til å si det han virkelig føler. Men han skal selv få lov til å velge sin fremtid!

Hva har skjedd med Victory i oktober/november 2003
Jeg hadde ikke sett ham på over 4 måneder, og var veldig spent da jeg kom til Yalla Horsestable om ettermiddagen 11. november. Han gjenkjente meg med en gang! Jeg tok ham nærmere i øyesyn og kunne konstatere at kroppen hans var skinnende blank, han hadde fått mage og så godt ut. Da var det verre med psyken. Han var ikke den myke, gode Victory lenger. Han bet.

Da jeg snakket med ham sa han: ”Du kommer og jeg elsker deg, og du reiser igjen. Hver gang er jeg like ulykkelig”. For ham var tiden et annet fenomen enn det var for meg. Han levde i sine øyeblikk og så ikke fremover slik jeg gjorde. Jeg visste at noe ville forandre seg, at han skulle komme til meg som han ønsket. Men han forsto ikke det enda. Han er som et lite barn, det er nuet som teller.

Jeg gikk til ham hver morgen og tilbrakte noen timer med å hviske, småprate og stryke ham. Jeg ble bitt noen ganger, men stort sett gikk det bra. Han trengte å få ut frustrasjonene sine, og klarte å gi godt uttrykk for dem!

Hver dag hadde jeg med gazzar (gulerot) til ham og hans hestevenner. Chod gazzar? Spurte jeg ham og han kom mot meg. Ville ha hele posen. Ville ikke dele. Det var frustrerende dager. Jeg var så vant til å kjenne på kjærligheten mellom oss, og tilstår gjerne at tårene kom ofte den første tiden.

Tilrettelegging av Victorys reise
Så kom dagen da jeg skulle reise til Cairo og snakke med folk om transport og opphold for Victory før reisen til Norge. Alt gikk knirkefritt. Jeg hadde vært mest bekymret for hvordan det ville være for ham å være isolert i 40 dager mens de tok prøver, ga vaksine og forberedte papirer for ham. Etter å ha tatt stedene i øyesyn var jeg beroliget. Han ville ikke stå så alene som jeg hadde fryktet. Han ville ha mennesker rundt seg hele tiden, og hester som var i samme situasjon som han selv. Han ville ikke være alene, så enkelt var det. Vi besøkte hesteoppdrettet der de utsteder papirene hans, og jeg følte at jeg kom inn til et sted der hestene ble sett. Store flokker med araberhester i store innhengninger under store, flotte trær. Og i hver innhengning var det flere hingster sammen.

Møtet med Dr Ashraf al Kalla
Den siste dagen møtte jeg veterinæren som hadde hovedansvaret for ham. Dr.Ashraf Ibrahim al Kalla. Det ble et spennende møte. Min svoger Mohamed, gift med min søster Berit, innledet med å fortelle hvordan han som tour guide hadde tatt meg med på turen ut i ørkenen der jeg traff Victory første gang. Mohamed fortalte om at jeg snakket med hesten og at han oversatte til beduinene det som hesten hadde sagt. Da avbrøt Dr. Ashraf ham, snudde seg mot meg og spurte: ”Are you a whisperer?” Jeg svarte ja, og han utbrøt: ”I want to learn this! If I learn this I will be the best veterinarian”.

Dr Ashraf al Kalla er spesialist i epidemiologi på hest (forekomst og omfanget av sykdom blant hester), han er offisiell veterinær for Egyptian Equestrial Federation og sjef for kavaleriets hester i Cairo.

Resten av kvelden og deler av natten gikk med til å diskutere telepati. Jeg snakket med 4 av hestene i leiren (av totalt 250 hester), og det var som en drøm for meg. Han forsto med en gang hvordan hestene kunne ta på seg problemer som egentlig handlet om menneskene rundt dem. Han gjenkjente informasjon som gikk på dette planet, og han bekreftet fysisk informasjon som hestene ga ham via meg. Hestene fortalte om fysiske plager som han enda ikke hadde oppdaget, og han undersøkte dem der og da og bekreftet informasjonen. Vi ble enige om å holde kontakten med hverandre, og at neste gang jeg kom, skulle jeg undervise ham og hans assistenter.

Tilbake i El Gouna – og Victory får en ekte arabersal
Han likte det nye utstyret sitt, men var litt flau over at han skulle få så fint utstyr. Men alle synes han kom til sin rett, og han formelig lyste når han først fikk vendt seg til at det virkelig var hans. Avstanden til ham var fremdeles merkbar. Men han var ikke så avvisende lenger, og jeg fortalte ham om alt som hadde skjedd i Cairo og om reisen hans. Sakte vil vi finne tilbake til hverandre, og fra arbeidet mitt med å snakke med dyrene vet jeg at kjærligheten er det sterkeste verktøyet. Men i ekte kjærlighet må det ikke finnes noen krav. Mine behov må være ingenting – jeg må være nullstilt – og jeg visste at jeg må prioritere nå. Dyrene hjemme eller ham. Dyrene mine hjemme hadde hatt meg der alltid. De visste at jeg elsket dem. Han trengte meg mer akkurat nå. Jeg bestemte meg. Når jeg reiser hjem skal jeg gjøre alt jeg kan for å ordne med dyrepass hjemme. Så kan jeg komme hit og være hos deg til du skal reise til Norge. Jeg skal følge deg og fortelle deg om alt som skal skje. Så du kan føle deg trygg. Noe i ham slappet av.

En uke etter at jeg var hjemme, var alt ordnet. Elke Schöniger, som har gått utdanningen og selv snakker med dyr, skal bo her i vinter med katten sin Bapo og hunden Niak. Elke er velkjent med dyrene og stedet fra før. I tillegg holder hun på med en spesiell utdannelse for dyr med fysiske problem eller atferdsproblem. Dyrene mine er så heldige at de får en som elsker dyr i huset, og som vi gi dem massasje og annen behandling. De kommer til å ha en luksus-periode mens mamma er bortreist. Alt skjer i riktig rekkefølge og brikkene faller på plass.

Victory sier til meg fra Egypt: Jeg er så lykkelig! Du kommer tilbake! Jeg skal være lykkelig med deg igjen. Ikke vær redd sier hun som steller meg her. Men jeg er redd: jeg er redd jeg ikke skal være god nok for deg. Jeg er utrolig utålmodig etter å dø fra det gamle livet…

Den siste tiden i Egypt
Jeg reiser til Egypt 2. mars for å ta Victory med til Norge. Han insisterer på at han er ferdig med hjemlandet sitt. Han har gjort det han skulle her og lært det han kan lære. Nå må han til et land der han kan få utvikle seg videre. ”Jeg må reise til et land der jeg kan gå fritt på det grønne gresset”, sier han. ”Jeg har aldri vært fri. Aldri følt frihet. Mitt største ønske er å føle frihet. Og jeg vil jobbe. Jeg vil gi igjen”.

Nesten hver dag rir vi ved Rødehavet. Victory som til å begynne med er redd vannet, fryder seg når vi vasser ut i det azurblå havet. Jeg har følge av Abdu Skander, en av de gode vennene som Victory og jeg har fått på Yalla Stable. Abdu rir Galaxie, synger og lærer meg teksten til den populære sangen ”Ana aish mosh”. Vi galopperer i ørkenen, synger av full hals og er bare herlig livsutfoldelse. Victory fryder seg i galoppen.

Så kommer dagen da han skal reise. Det er vemodig for alle å si adjø til ham. Abdu som aldri har hatt noe problem med at hester kommer og drar, er berørt. ”Jeg kommer til å savne denne hesten”, sier han. ”Victory har blitt noe helt spesielt for meg”.

Det er vanskelig for Allessandra også. Hun har ridd ham i mange måneder. Daglige heftige turer ut i ørkenen. Bare de to. Men når jeg spør Victory hvordan det blir å reise fra henne, svarer han: ”Jeg har lært henne alt jeg kan lære henne. Hun kan stå på egne ben nå”. Alessandra forteller meg at han har lært henne en masse om hennes egne følelser. Men det er vondt å si adjø.

Faraq som jobber ved Yalla, har utsatt ferien sin i 5 dager for å følge Victory til Cairo. Han skal sitte bak i bilen sammen med hesten, til han ser at han er trygg. Jeg har bestilt lukket bil fra Cairo. Sjåføren, som heter Fathe, har kjørt siden tidlig morgen. Han skal bare hvile en times tid og drikke te. Men skjebnen vil det annerledes.

Victory går greit inn i bilen, og reisen er i gang. Dolly og jeg må bli med innom Security-kontoret. Sjåføren må ha tillatelse til å ta hesten med ut, og vi må bekrefte transporten. Etter en del om og men er alt i orden, og de kan dra. Vi kjører sammen med dem og ser dem vel av gårde. Men en time senere får jeg vite at de er stoppet ved første kontrollpost. De får ikke lov til å kjøre om natten. Dagen etter drar de så snart solen er oppe. Jeg setter meg på bussen kl 02 om natten i følge med min søsters svigerfar, som jeg bare kaller Baba. Vi ankommer Cairo kl 08 og Victory kommer kl 14. 

Stall ”Stallion” i Ahmed Orabi, Cairo
Når jeg kommer til Mohamed Khalifa`s stall i Ahmed Orabi står Victory i en boks og venter. Han er sulten, tørst og trett, har skadet bakbena sine under transporten og må få antibiotika og salve på sårene. Veterinær og spesialist på hestesykdommer Ashraf al Kalla møter Baba og Taher. Victory blir undersøkt og får behandling, mat og vann. Første etappe er tilbakelagt.

Mohamed Khalifa og jeg finner fort tonen. Han er svært interessert i at jeg snakker med dyrene, og vi avtaler at jeg skal komme tilbake til høsten og undervise i Cairo. 

Også her knytter vi bånd til nye venner, både hester og mennesker. Victory lonsjeres ofte av Magdi, som alltid er den som må ta ”de vanskelige hestene”. Han synes Victory er lett å jobbe med. Hingst og litt vill og lekende, men de skal være sånn. Hest med temperament er flott, sier stalleier Mohamed. Jeg begynner å ane hvor lite jeg kan

Dr. Ashraf ber meg undervise sine to døtre og sin kone, som også er dyrlege. For meg er dette en ny opplevelse, jeg oppdager raskt at det er lettere å undervise her enn hjemme. I Norge er vi ganske så skeptiske og trenger mange bekreftelser for å tro på oss selv. Her i Egypt har de tillit til egne og andres evner. I løpet av en kort ettermiddag har alle tre ”elever” bevist at de har stort talent for å snakke med dyr.

Ut av Egypt
 Alle undersøkelser er gjort, alle dokumenter utstedt og det er klart for reisen til Norge. Victory er utålmodig etter å dra, men samtidig er det ikke lett å si adjø til venner enda en gang. Ved midnatt 28. april kommer bilen og henter ham. Vi drar til flyplassen, der vi tilbringer hele natten med å vente. Det er kaldt og rått og vi fryser. Heldigvis har jeg tatt med ganske mye ”bersim” (kløver) til ham., og han tilbringer mye av natten med å spise. Jeg blir kjent med tyskeren Hans, som følger healer-hesten Mona til flyet. Mona skal til Tyskland, der Hans` kone venter på henne. Hans forteller at de 3 år tidligere kom til Egypt, og da var hans kone svært syk. Etter hvert oppdaget de at hesten Mona hjalp henne å bli frisk. Kjærligheten de utvekslet med hverandre ble så stor at det ble umulig å etterlate Mona i Egypt.

Ingen fotografering på flyplassen….
Victory oppfører seg nokså ubehøvlet på flyplassen. Han sliter seg og hopper på både Mona og en Sudanerhest som også skal reise. Det blir kaos en stund! Endelig er natten over og klokken 8 om morgenen kommer containeren og hestene lastes. Det gjør godt for meg å se at containeren er åpen og at de 3 hestene har selskap av hverandre. Sudaneren, som er veldig stor, er plassert i midten. Men Victory blir redd når de fikserer ham (binder ham fast fra grimen til containerveggen). Jeg står lenge og småprater med ham og stryker ham ømt for å formidle kjærlighet og tillit til ham. Jeg forteller ham om hele reisen og at de skal ha følge av Ashrafs beste hestepasser på hele turen. I Belgia skal Francine fra European Horse Services møte ham og han skal være hos henne et par dager. Så skal han hentes av Potijk hestetransport og kjøres til Holland. Der skal han være i 4 dager, før reisen til Sverige begynner. Og når de ankommer Sverige, blir han hentet av Dennis Holmberg som tar ham med til Sørkedalen og Norge. ”Du kjenner Dennis”, forteller jeg ham. ”Han har snakket med deg flere ganger fra Norge”. Victory slapper gradvis av og blir som en tillitsfull liten gutt. Jeg forteller ham at jeg skal reise neste dag og at jeg vil være i Norge og vente på ham.

Når han ankommer Ostende i Belgia, står han motsatt vei i containeren. Han forteller meg at ”Det smalt plutselig og noe last forskjøv seg. Da det rørte seg under meg, ble jeg veldig redd. Jeg visste ikke før at jeg hadde flyskrekk, men nå vet jeg det”.

Reisen til Norge
Torsdag 29. april på kvelden får jeg beskjed fra Francine om at alt er vel, bortsett fra at Victory har slitt seg, steglet og snudd seg i containeren. Han undersøkes av dyrlege og de utsteder transitt-reisepass til ham. Dagen etter hentes han til Holland, hvor han hviler til tirsdag. Reisen til Sverige går også greit, men kommentarene om Victory og hans ”villhet” følger ham på hele reisen. Onsdag 5. mai møter han Dennis. Da forandrer han seg drastisk; han følger Dennis som en hund. Dennis sender en sms-melding til meg. Den er svært kort: ”Dette er en klok hest”.

Som ved et trylleslag ordner det seg med transport fra Oslo til trondheim. Min venn Eva Høegh trener trav- og galopphester og reiser ofte denne strekningen. ”Tilfeldigvis” skal hun til Oslo samme dag som Victory ankommer. Og hun skal tilbake til Trondheim to dager senere. Hun kan ta med Victory.

Vel fremme
Verden er snudd på hodet på mange måter. Fredag 7. mai dør min far. Den samme dagen ankommer Victory. Han er sliten, men tilfreds: ”Jeg klarte det. Jeg har passert grensen og jeg har kommet til det landet jeg lengtet etter. Jeg skal være her hos deg en stund. Lære deg det jeg kan. Og så skal jeg videre til mitt bestemmelsessted”, sier han til meg. Han har fortalt meg dette før. At han bare skal være hos meg en stund. At vi skal utvikle kjærligheten vår til hverandre, og så skal vi gi slipp.
Dagene går og han hviler. Han går på det grønne gresset. Han står i stalldøren og ser og ser. ”Det lyser her – det lyser av alt. Jeg vil stå her og se og se og tenke og hvile. Jeg vil tenke på det jeg forlot, og jeg vil la det gamle få dø i meg. Det må dø i min sjel. Det som handler om overgrep og nedverdigelse. Jeg trenger å lære å stole på menneskene igjen, og jeg skal klare det. Men det vil ta tid. Vær tålmodig med meg. Gi meg tid til å omstille meg, til å tro at jeg virkelig kan noe. For jeg er en sjel med mening.”

Jeg ønsker deg lykke til Victory! Og jeg ønsker meg selv lykke til. Måtte jeg være åpen til å ta imot det du vil gi meg. Og måtte du få mange gode dager hos meg, der du gradvis kan slippe det som gjorde at du ikke kunne stole på det gode i mennesket.

Og måtte jeg lære fort, så du kan komme dit du ønsker å være. Hos mennesker som vil elske deg og som vil fryde seg over din styrke, din stolthet og din tillit til verden.

Det første året i Norge
Han hvilte lenge. Hans nye stall var åpen døgnet rundt og han kunne gå ut og inn som han ville. Han så og så. Han stirret på gresset og trærne som om han aldri ville ønske seg noe annet. Han og jeg gjennomgikk ulike faser, som han forberedte meg på ville komme. I den første tiden lyste det mistenksomhet av hans øyne når han studerte menneskene som kom og gikk. Han utfordret og testet oss alle. Det var situasjoner som klart kunne defineres som farlige, og jeg måtte gjennom min egen frykt og min hjelpeløshet. Jeg visste så lite om det fysiske hestespråket. Hvordan jeg skulle uttrykke meg med kroppsspråk. heldigvis var det kyndige hestefolk å be om hjelp. Dennis Holmberg, som hentet Victory i Sverige og som har jobbet med hester i mer enn 50 år, kom på besøk og hjalp oss ett skritt videre. Ola Risstad, min gode venn og nabo hjalp til. Eva Høegh, som hentet Victory i Oslo og eskorterte ham til hans nye hjem, viste meg at selv om man er spinkelt bygd, så kan man håndtere en mishandlet og mistenksom hingst bare med sin indre styrke. Einar Hagen og Elisabeth Foss Tjelle gikk meg meg og Victory utallige turer i all slags vær. Sakte fikk jeg selvtillit nok til å kunne være mer enn en telepatisk samtalepartner og en mental venn. Sakte kom det liv i hans øyne. Han forandret seg fra en som utfordret og som “angrep” når han følte seg truet, til en som fikk fløyelsmykt blikk. Han ble et føll igjen - livet hadde startet på nytt. Han hadde nådd “den andre siden” - gått fra mishandling og nedverdigelse, til et liv i verdighet.

Hestevenner
I september 2004 kom Mirox. Han ble her i 3 uker, og vi lærte mye både Victory og jeg. Victory var stolt over kameratskapet, men merkelig nok ikke lei seg da Mirox reiste. Jeg spurte ham hvorfor, og han svarte: “Det er helt greit. Jeg er vant til å være alene - og dessuten var han ingen ekte hest.”

Den første vinteren

Jeg hadde vært urolig for hvordan det ville gå med Victory dersom vinteren ble kald og ufyselig. Og det ble den. På dagevis med iskalde vinder og sterk storm, førte til at jeg mange netter sto opp og gikk ut i stallen for å kjenne om døra ut burde lukkes. Stallen var som en rolig oase - og døren ble lukket bare 4-5 ganger når vinden sto fra øst og blåste rett inn. To ganger lot vi Victory få på seg dekken. Den første gangen tok han det pent og pyntelig av seg. Den andre gangen rev han det i filler. Men han elsket snøen!! Han rullet seg og hoppet og spratt så snøfillene føyk rundt ham. Når trærne sto fulle av snø, gikk han og stilte seg under og ristet i grenene som snøen fosset over ham. For et vakkert og merkelig syn av en hest som var vant med varmen i Egypt….

 

 

Leken og livet
I løpet av vinteren kom og han ba meg bli med og leke. Vi kunne leke på så mange måter, sa han. “Jeg kan lære deg å sette grenser, og det kan du leke. Du kan leke deg sterk. Du kan leke frykten fra din egen barndom bort. Du kan helbrede deg selv ved å møte min styrke, og se at det som engang var farlig er ikke farlig lenger fordi du nå blir tvunget til å handle. Du er ikke et frossent barn lenger, og når du tiner, så tiner jeg. Ved å helbrede deg selv, helbreder du meg fra de mange sår jeg bærer fra mange liv i ydmykelse. Jeg husket at da Victory kom hit, og jeg og elevene snakket med ham i Norge for første gang, sa han til meg: Jeg ser fremtiden din, og den blir vond og usårbar….

Jeg hadde blitt advart av så mange: “Du må aldri leke med en hingst. Det er livsfarlig.” Jeg gikk lenge og kjente på den frykten som andre plantet i meg. Hvordan skulle jeg kunne tro noe annet, jeg som var så blank? Men, en dag var DAGEN da Victory sa: kom, jeg skal vise deg at du kan leke uten at det er farlig. Jeg følte at jeg sto på kanten av stupet da han danset rundt meg - gikk opp på to og sprang fra meg i spenstige bukkesprang. Han sprang mot meg og stoppet straks jeg ba ham. Han så ivrig på meg og sa: “se, jeg tjener deg gjerne. Det er ufarlig å leke når du har tillit til deg selv. Lek med meg på avstand. Lær meg å stille krav til deg om at du skal ha tillit. Lær deg selv å stole på meg, men aller mest på deg selv. Når du stoler på deg selv, vet du at det ikke er farlig. For du kan skape både distanse og tillit på en og samme tid”. Jeg lot meg lede. Jeg fortsatte å tro at jeg faktisk var beskyttet, og at dette var et “hellig spill”. Jeg holdt fast på tanken om at alt som skjer er velregissert og synkront ut fra en eneste ting: jeg er sterk nok til å tåle og takle øyeblikket. Gjennom disse øyeblikkene blir jeg sterkere. Jeg hadde allerede akseptert oppgaven. Visste at man blir sterk gjennom motgang, og at dette var veien til friheten og livet.

Lekens magi
Vi lekte snøballkrig mange ganger. Den første gangen instruerte han meg: “Kast på manken min.” Og når jeg kastet, hoppet og spratt han, vrinsket og humret. Så fulgte han opp med “Kast på rumpa mi.” og “Kast etter meg når jeg springer.” Gradvis løsnet spenningen og jeg hylte av latter. Og gjennom leken forsvant barrierene fra fortidens overgrep. Leken ble ustyrtelig morsom når han sto og gjemte seg bak et tre og plutselig kastet seg frem, mens jeg gjorde så godt jeg kunne for å treffe ham med snøen. Han holdt alltid avstand, og jeg kunne boltre meg fritt med snøballer og krumspring uten tanke på at han kunne komme for nær.

I mai 2005 kom Toledo. Han er en 17 år gammel dans varmblods vallak, og tidligere sprang- og dressurhest på proffnivå. Toledo hadde en gaffelbåndskade som han mente han skulle bli frisk av. Og Victory kunne han godt gå sammen med - han var jo bare en guttunge. De to er de beste venner og samarbeider fint både om deling av boks og utegård. Toledo var kjent som ganske skarp før han kom hit - det var mange som hadde hoppet ut av boksen hans for å unngå å bli skadet. Fra første dag her opptrådte han som den gentleman han egentlig er. Nå hadde han omgivelser og forhold som han som hest kunne trives under. Han er min glede og støttespiller i oppdragelsen av Victory. En dag da sistnevnte var ekstra ertesyk via meg, snudde Toledo seg og utbrøt: “Man behandler ikke en dame på den måten!”  Jeg skulle ønske jeg hadde et kamera da. Victory sto der som en slukøret guttunge, men jeg tenkte mitt. Enn at jeg hadde fått en alliert!

Toledo med Sussi fra Stockholm.
Det ble mange fine turer med Toledo og eieren Kristin. Toledo som hadde vært en “vanskelig” hest der han kom fra, viste rene gentlemans-instinkter her hos oss. En vennlig og god sjel var kommet til gårds. Kjapp i replikken kunne han også være - og visdom hadde han mye av. Da vi en gang snakket om hvorfor han hadde skadet seg, sa han at han gjorde det for å kunne tilbringe mer tid sammen med Kristin. Han sa: “på kjærlighetens alter finnes intet offer…”

Synnøve Bakke kommer med en gave til Victory helt fra New Zealand. Hennes hestevenner der har hørt historien om Victory og gir ham en håndlaget taugrime med leietau. Se så vakker og stolt han er! Og her er han med et egyptisk hestesmykke. Toledo reiste i desember 2006. Victory var både trist og glad. trist fordi en utrolig god venn reiste sin vei - og glad fordi han fikk bedre plass. Han sa: “jeg trenger å være alene en stund nå. Det var godt å ha selskap, men van skelig å dele plassen med en annen. Jeg er så vant til å være for meg selv. Dette var krevende, men utrolig fint.”

Vinteren 2006 og året 2007
Victory likte å være alene igjen. Han fikk hele stedet for seg selv og trengte ikke forholde seg til noen andre enn meg. Men etter hvert kjente han på ensomheten. Godt å være alene, og godt å være sammen med en likesinnet. Samværet mellom oss var fint, men noe manglet: Det gode Lederskap. Jeg hadde gått i skole hos Klaus Ferdinand Hempfling og lært utrolig mye. Uvurderlig kunnskap - og jeg innså at det tok tid å trene den inn. Jeg hadde kunnskapen og jeg hadde feelingen, men stolte ikke helt på meg selv enda. Å være så sensitiv som jeg er ikke bare av det gode. Jeg kjenner hvordan det står til i hestens indre - og samtidig må jeg atskille meg fra det for å kunne være tilstede for ham. Jeg måtte gang på gang møte min egen og hans frykt og heve meg over den. Og noen ganger ble jeg fanget i den. Da tapte vi begge to…

I løpet av en kort periode på høsten skulle jeg få utfordringer som krevde meg 100% og som gradvis etablerte leder-fundamentet. Han ba meg skaffe ham en hoppe. Ja vel, tenkte jeg. Det byr jo på visse utfordringer! Hoppe ble forsøkt, og det ble fort klart at  dette ikke var riktig innfallsvinkel enda. I to dager måtte jeg legge bredsiden til og vise Victory at det var jeg som bestemte. Jeg hadde enda ikke fått full aksept fra ham om at det var jeg som var leder. Jeg bestemte meg for at første skritt måtte bli lederskap - det neste kunne være hoppe. Jeg sa det til ham. “Du har mange ganger sagt at du har kommet til Paradis, Victory: Det er riktig at du har kommet til Paradiset, og i Paradiset finnes det en sjef. Og det er meg.” Han sååå på meg. Undret seg. Skulle ikke han bestemme? Jeg snakket til ham igjen: “Tiden er kommet for å forlate din fortid helt og fullt, og akseptere nuet og den tiden som kommer. Det betyr at du må erkjenne at du er trygg.” Jeg lot ham tenke på det noen dager. Jeg forsto at dette var vanskelig for ham. Det var det for meg også. Å alltid være i alarmberedskap gjør deg sliten. Å leve med en hest som er så skadet av mennesker er svært krevende. Jeg begynte å kjenne at jeg ikke mestret det lenger. Jeg bestemte meg for å søke hjelp.

En av dem som hadde møtt Victory i løpet av tiden hans i Norge var hestetrener Ole Johansen. Jeg ringte Ole, som hadde råd og koblet meg sammen med Bente Fremo, se www.hestebente.com.

Sammen gikk vi inn for å etablere det jeg hadde begynt på: å etablere det fullstendige lederskapet.

Treningen med Victory innebar nå en kompromissløshet - og det førte gradvis til aksept, ro og tillit.

Og så kom Kantir.

Egentlig skulle jeg jo ha en vallak. Men dagen før eieren skulle komme med vallaken, ringte han og spurte om jeg kunne ta den grå i stedet. Så rart, tenkte jeg. Da jeg var og hilste på hestene, gikk vallaken fra meg og hingsten kom til meg. Jeg spurte ham da om det var han som skulle være med til Byneset. Sjebnen ville det nok slik, så jeg lot det bare skje.

Det ble et fantastisk møte! De to hestene ble sluppet sammen bare en halv time etter at Kantir kom til gårds. Umiddelbart begynte “slossingen” og rangeringen. Victory fikk endel bittsår og hevelser etter slag mot brystregionen, og var stiv og støl i noen dager. Samtidig var det fantastisk å se hvor hensynsfull Victory var mot Kantir. Nå er vi i slutten av november, og de lekesloss hver dag, og Victory nyter tilværelsen sammen med en jevnbyrdig hest!
Victory og Kantir ble fort gode venner. To hingster og en menneskedame er for tiden det perfekte liv! Det ble nemlig lettere å trene Victory også! Han var så stolt. Han fortalte Kantir at det var jeg som var sjefen og at han måtte høre etter. Og nå starter ridetrening med hjelp av Bente.

Det går mot jul. Hestene leker godt sammen og er fine venner. Og de har ikke noe imot å ha nisseluer på.
Vi har begynt ridetreningen med Victory, og det går over all forventning.

Victorys oppgave
Fordi jeg vet at alle dyr har en oppgave på jorden (akkurat som oss mennesker) så spør jeg Victory om hva som er hans oppgave. Han svarer: Jeg skal vise verden at det nytter å hjelpe én. Hvis mange ser at det nytter å hjelpe én, så vil mange flere få lyst til å hjelpe én. Og da

4. Victory 2008
Hele vinteren og våren 2008 har han blitt systematisk trent. Ridning og tømmekjøring, og selvsagt enda mer sosialisering. I juni drar han for første gang på sommerbeite Vi sier farvel til Kantir - den vakre hingsten som har vært med oss i hele 10 måneder. Kantir drar hjem til sin eier, Ole Magne - og Victory setter kursen nordover. Vi reiser til Randi og hesten hennes Egon. Det er en ren fryd å se hvor godt de to går sammen. Etter 5 minutter står Egon og steller Victory, klør  og pusser på ham - og leier ham så rundt på beitet.

5. Victory 2009
Da beiteoppholdet i Namdalen tok slutt og jeg skulle hente Victory, var han redd for å bli fraktet tilbake til Egypt. Da han ble lastet av hengeren hjemme - forsto han omsider at han fremdeles var trygg. En hingst som skriker i glede er en vakker sang. “Skal jeg tilbake til skolen?,”spurte han. I dagene som fulgte, viste han meg alt vi hadde trent på - og jeg kunne se at kunnskapene hans hadde utviklet seg mens han koste seg på sommerbeite.

Så kom Korry! En staut og vakker sort islandshest, med langt sort ragg. Jeg kalte ham svartbjørnen min fra første dag, og han fulgte i hælene på meg hvor jeg gikk og sto. Det tok tid for Victory og Korry å bli kjent. Victory oppførte seg ganske ubehøvlet og snappet etter Korry så snart anledningen bød seg. Men plutselig en dag sa Korry til meg: “Det er jeg som er nøkkelen.” Da visste jeg at jeg skulle trene mye med Korry - både for hestenes skyld og for min egen. Etterhvert som vi har lært har det oppstått balanse mellom de to.  Han kommer nok til å bli her en stund!

Så ble de fine venner og her på bildet har vi snøballkrig

 

I dag er det 30. april 2009. Victory formidler:
“Jeg er min egen Konge. Er du? Har du satt Kronen på ditt hode? Gjør det er du snill. Hersk i ditt eget Rike. Vær velkommen der. Vær ønsket i ditt hjerte, som jeg er det i mitt. Jeg er en stolt Konge - noen ganger vanskelig og noen ganger lett. Men siden alt handler om forståelse for sitt selv, er jeg Kongen i mitt eget Rike - uansett hva du velger å si om meg, og uansett hvordan jeg oppfatter meg selv. Kun når jeg spør om det er DU som har rett om meg, har jeg mistet min Krone.

 Dette er mine ord til deg i dag. Takk for at du lytter.”

 

27.04.09

 

Victory ønsker å formidle noen av sine tanker, og Astrid får være hans “talerør”.

“Kjære venner, I dag er det 27. april 2009. Jeg vil hilse dere med stolthet - for jeg har et varmt og godt hjerte under mitt svulmende bryst. Jeg teller timer. Det kan dere også gjøre.  Tell timene godt og vær stolte av dere selv. For en dag kommer nyheten om at dere har vunnet hele verden. Den som er innenfor. Nyt!

Salam fra meg - jeg som er Victory”