Jeg var på reise i
Egypt og den nest siste dagen jeg var der, reiste familien og jeg ut
i ørkenen for å besøke en gruppe beduiner. Da vi kom dit, så jeg straks hesten.
Han sto helt alene. Han var bundet på venstre framfot til en kjetting som var
slått ned i bakken. Kjettingen var kanskje 1,5 meter lang. Han var radmager,
kodene og høvene hans var ødelagte, manen var en eneste stor floke, og øynene
hans var fulle av raseri og sorg. Han snappet etter meg. Han visste jeg kunne
hjelpe ham og ba med hele seg om at jeg ville åpne meg for ham på tross av hans
ytre vesen. Jeg snakket med ham. Han fortalte at han var 5 år gammel og at han
hadde stått der lenge. Han var veldig trist inni seg, fordi han hele tiden
observerte det som foregikk rundt ham, uten at han kunne delta. Han fortalte
meg at han sørget over at kamelene gjorde en viktig jobb, og at han selv ikke
hadde noen oppgave. Jeg lovet ham å fortelle hva han formidlet til den av
beduinene som hadde ansvaret for ham. Budskapet ble lagt fram. Jeg fikk
vite at sheiken hadde fått hesten som gave - som en souvernir, men at de ikke
følte at de kunne bruke hesten fordi den var så sint. Jeg forklarte ham at
hesten var uendelig trist og at dette skapte raseriet hans.
Etter denne samtalen
viste hesten stor takknemlighet. Jeg kjente på gråten som hvilte i ham fordi
han visste at han fikk hjelp. Han strakte seg mot oss, og vi fikk stryke ham.
Da vi dro derfra, var
jeg fornøyd med å ha blitt hørt, og allikevel var det noe i meg som sa at hesten
måtte ut derfra. Jeg bestemte meg for å følge hjertets stemme, og ikke fokusere
på alle mulige vanskeligheter som kunne oppstå. Hvis jeg valgte å gjøre det,
ville spørsmål som: hvem skulle hjelpe meg, oppstalling, behandling, hesten
måtte ha minst 6 måneders pleie før den kunne flyttes over store avstander,
utførselspapirer til Norge, innførsel til Norge, karantene, trening osv
Jeg slo kjapt og fort
disse tankene fra meg og bestemte meg for denne ene: å få hesten ut.
Løsningen er nærmere
enn jeg tror.
“Tilfeldighetene” ville
det slik at jeg den siste dagen traff hestefolk. Plutselig sto jeg der og
fortalte om hesten jeg hadde sett i ørkenen, og at jeg så gjerne ville få den
ut derfra. Da jeg beskrev hesten, skjedde det noe rart. Jeg kunne se at et håp tentes
i egypteren Sabry`s øyne. Han var oppriktig interessert. Vi ble enige
om at han skulle prøve å få den ut derfra. Det var kanskje ikke så enkelt,
fordi når du har fått noe i gave, så kan du ikke gi den bort eller selge den.
Men han ville prøve og han forsikret meg om at han skulle holde på til han
lyktes.
Mirakler skjer
Noen dager etter at jeg
er hjemme, ringer Sabry og forteller at han skal ut i ørkenen og se på hesten.
Deretter skjer ting i rask rekkefølge. Min søster Berit har reist tilbake til
Egypt etter et kort opphold i Norge, og tilbyr seg å bistå. Etter 10 dager er
hesten ute.
Sabry`s bror Ahmed blir
med ut i ørkenen og snakker med beduinene. De blir enige, og hesten kan selges.
Prisen de kommer frem til er overkommelig. Så får hesten komme til Zeytouna
Beach i El Gouna, hvor han vil få nok mat, drikke og tilsyn i en
rehabiliteringsprosess.
Del 2. Den fulle
historien
Hesten var rasende og
sorgfull. Han sto bundet med en lenke til venstre framfot og kunne bevege seg
innenfor en radius på 1,5 meter. Han og hadde stått slik 24 timer i døgnet i 3
år. Ingen snakket til ham, ingen viste ham interesse utover at han fikk tørr
halm å spise og vann å drikke. Solen stekte på ham i ørkenen og han hadde
ingen steder å søke skygge..
Dette er historien
Jeg var på reise i
Egypt sammen med min bror Torbjørn, hans kone Gunilla og deres sønn Robin samt
min søster Berit. Den nest siste dagen jeg var der, reiste Torbjørn, Gunilla,
Robin og jeg ut i ørkenen for å besøke en gruppe beduiner. Da vi kom dit, så
jeg straks hesten.
Han sto helt alene. Han var bundet på venstre framfot til en kjetting som var
slått ned i bakken. Kjettingen var kanskje 1,5 meter lang. Han var radmager,
kodene og høvene hans var ødelagte, manen var en eneste stor floke, og øynene
hans var fulle av raseri og sorg. Han snappet etter meg. Han visste jeg kunne hjelpe ham og ba med hele seg om at
jeg ville åpne meg for ham på tross av hans ytre vesen.
Jeg snakket med ham. Han fortalte at han var 5 år gammel og at han hadde stått
der lenge. Han var veldig trist inni seg, fordi han hele tiden observerte det
som foregikk rundt ham, uten at han kunne delta. Han fortalte meg at han sørget
over at kamelene gjorde en viktig jobb, og at han selv ikke hadde noen oppgave.
Jeg lovet ham å fortelle hva han formidlet til den av beduinene som hadde
ansvaret for ham. Jeg ba guiden vår, Mohamed Ghareeb i Alex Safari om å
oversette for meg. Mohamed ropte til en av beduinene, som smilende kom mot oss.
Jeg presenterte meg og fortalte hva jeg jobbet med i Norge. Mohamed oversatte,
og budskapet ble lagt fram. Jeg fikk vite at sheiken hadde fått hesten som gave
– som en souvernir, men at de ikke følte at de kunne bruke hesten fordi den var
så sint. Jeg forklarte ham at hesten var uendelig trist og at dette skapte raseriet
hans.
Jeg følte at jeg ble møtt med vennlighet og respekt, og jeg ble lovet at hesten
skulle få en oppgave, så han kunne bli gladere.
Robin og jeg gikk tilbake til hesten, og vi kunne straks se at noe hadde
skjedd. Han var så takknemlig, og jeg kjente på gråten som hvilte i ham i ham
fordi han visste at han fikk hjelp. Han strakte seg mot oss, og vi fikk stryke
ham begge to.
Da vi dro derfra, var jeg fornøyd med å ha blitt hørt, og allikevel var det noe
i meg som sa at hesten måtte ut derfra. Jeg bestemte meg for å følge hjertets
stemme, og ikke fokusere på alle mulige vanskeligheter som kunne oppstå. Hvis
jeg valgte å gjøre det, ville spørsmål som: hvem skulle hjelpe meg,
oppstalling, behandling, hesten måtte ha minst 6 måneders pleie før den kunne
flyttes over store avstander, utførselspapirer til Norge, innførsel til Norge,
karantene, trening osv
Jeg slo kjapt og fort disse tankene fra meg og bestemte meg for denne ene: å få
hesten ut.
Løsningen er nærmere
enn jeg tror
Jeg hadde bestemt meg
for en del ting jeg ville gjennomføre mens jeg var der: besøke pyramidene i
Cairo, templene og kongenes dal i Luxor, snorkle, ride på kamel og ride på
hest. Nå var det bare rideturen på hest som gjensto. Berit hadde vært på stranda og snakket med de som drev heste- og kamelridning.
Hun hadde fortalt dem at det var mulig å kommunisere med dyr. Hun demonstrerte
for dem, ved å fortelle dem hvordan den ene hesten hadde det. Da jeg kom,
visste de at jeg var den som var Berits søster og som arbeidet med å snakke med
dyr. Jeg ville gjerne være med på en ridetur, og vi ble enige om at jeg skulle
komme tilbake en dag senere.
Nå var dagen kommet, det var min siste dag i Egypt. Jeg avtalte riding med
Sabry, som arbeidet med hestene. Plutselig sto jeg der og fortalte om hesten
jeg hadde sett i ørkenen, og at jeg så gjerne ville få den ut derfra. Da jeg
beskrev hesten, skjedde det noe rart. Jeg kunne se at et håp tentes i Sabry`s
øyne. Han var oppriktig interessert. Ganske snart følte jeg at han ønsket å
engasjere seg, og at vi bare skulle diskutere hvordan vi kunne gjøre det. Vi møttes på kvelden over en kopp kaffe. Jeg fikk vite at hans bror drev
forretningen med turistridning, og at han selv var ansatt til å stelle og trene
hestene. Han hørte på min beskrivelse av hesten og vi ble enige om at han
skulle prøve å få den ut derfra. Det var kanskje ikke så enkelt, fordi når du
har fått noe i gave, så kan du ikke gi den bort eller selge den. Men han ville
prøve og han forsikret meg om at han skulle holde på til han lyktes.
Arbeidsfordelingen i avtalen vår ble slik: han skulle få ut hesten, jeg skulle
betale det hesten kostet, frakten ut, dyrlege og fór en stund fremover. Jeg
skulle kommunisere med hesten og videreformidle informasjonen til Sabry, som
kunne bruke dette for å komme hesten i møte. Sabry skulle dele på utgiftene til
foring av hesten. Han skulle gjøre arbeidet med å få ham trygg, pleie ham, gi
ham kjærlighet og bringe ham tilbake til en god tilværelse.
Jeg gir ham penger til å kjøpe et engangs-kamera, slik at han kan ta bilder og
sende dem til meg. Så tar vi farvel, og jeg kan kjenne at noe viktig har skjedd
med oss begge.
Mirakler skjer
Noen dager etter at jeg
er hjemme, ringer Sabry og forteller at han skal ut i ørkenen og se på hesten.
Deretter skjer ting i rask rekkefølge. Min søster Berit har reist tilbake til
Egypt etter et kort opphold i Norge, og tilbyr seg å bistå. Etter 10 dager er
hesten ute.
Sabry`s bror Ahmed har også trådt støttende til. Sabry har fortalt om planene
våre og overbevist ham om at jeg er til å stole på. Han ble med ut i ørkenen og
snakket med beduinene og de blir omsider enige om at hesten skal kunne selges.
Prisen de kommer frem til er overkommelig, og Ahmed velger å legge ut pengene
for at hesten skal komme under kyndig stell så snart som mulig. Ahmed stiller
også en hesteboks og fór til rådighet.
Senere får jeg vite at de pengene Ahmed la ut, var penger til bryllupet hans
som skal finne sted 2 måneder senere. Etter kjøpet av hesten er han blakk….
Min søster Berit ble dypt berørt av historien, og ønsket å hjelpe til. Foruten
å inspirere de involverte, har hun også bidratt med penger til transport ut i
ørkenen og tatt flotte bilder av Victory of Sabry og Sabry.
Min bror Torbjørn og hans kone Gunilla ble også svært rørt over at det var
mulig å la hjertet vise vei på en så tillitsfull måte, at alle brikker bare
falt på plass av seg selv. De har ønsket å bidra med penger, og har gitt xxx
til skolefondet.
Hvordan har
hesten det?
Han har fått for lite
næring og kodeleddene hans er svært dårlige, muskulaturen ligger brakk, han er
radmager (tynnere enn det ser ut på bildene), det meste av manen hans er
en eneste stor klump, høvene hans er svært sprø, og inni seg er han et svart
tomt hav. Sabry har prøvd å finne ut om noen har undervist ham og trent ham, men
har kommet frem til at han kan ingenting og at han må læres opp helt fra bunnen
av. Han har fortalt at han vil hete Victory of Sabry, som en hyllest til han
som skal hjelpe ham å få tilbake tilliten til seg selv.
Hva skjer med
hesten nå? Han
skal få reise til Cairo med Ahmed, og gå et par måneder på grønne gressganger
der, sammen med andre hester. Deretter skal han tilbake til Sabry i El Gouna ved Rødehavet. Sabry vil lære ham
alt han kan lære bort, og jeg vil bidra med å snakke med Victory og formidle
informasjon både til og fra ham, slik at han kan begynne å tro på menneskene og
livet igjen.
Sabry forteller meg at
Victory føler seg bedre og er mer avslappet. Han spiser mat som er næringsrik,
men må få lite I begynnelsen for at fordøyelsessystemet hans ikke skal få
“sjokk. Ett eneste problem har oppstått: Victory er redd de andre hestene, og
skriker når de er i nærheten av ham.
Troskap og tillit
Både Sabry og jeg var
tro mot følelsen vi hadde i våre hjerter da vi bestemte oss for å stole på
hverandre. Vi kastet oss ut i det begge to. Nå er Sabry et skritt nærmere sin
drøm: å starte en skole i Egypt der han underviser andre i hestestell og
ridning. Kanskje jeg selv også er et skritt nærmere min egen drøm: å spre
kunnskap om at det er mulig å kommunisere med dyr – og å lære andre å gjøre
det. Jeg ønsker at andre skal se hvem dyrene er og elske dem ubetinget, slik
som de elsker oss.’
Hva har skjedd
med Victory i mars/april
Jeg snakker med dyr
hele tiden, og det spiller ingen rolle hvor de befinner seg, men med Victory
var noe annerledes. Å kommunisere med ham hjemmefra ble nesten som en spøk.
Jeg vil ikke snakke med
deg, sa han. Jeg vil at du skal komme hit og da vil jeg snakke mye med deg.
Så jeg reiste tilbake
til El Gouna den 25. mars. Da jeg møtte ham den første dagen, gikk jeg bort til
ham og satte meg på huk foran ham. Han kom mot meg, bøyde seg ned og saumfarte
ansiktet mitt – og han snakket. Jeg er så takknemlig for at du har kommet. Jeg
vet at du elsker meg og vil at vi skal være venner, og det vil jeg også. Jeg
vil være din venn hele livet, og jeg har ventet på deg lenge, lenge…
Mye var annerledes enn
da jeg så den utsultede hesten i ørkenen. Han hadde fått en ro inni seg som var
påtakelig. Han var fremdeles redd og skeptisk til mennesker, og han var fremdeles
svært tynn, men det var allikevel stor forskjell både fysisk og psykisk.
Sabry og hans bror
Ahmed hadde satset på å gi ham ro, vise ham tillit og å se styrken hans. De var
veldig forsiktig med foringen, for at kroppen hans gradvis skulle venne seg til
å få mer mat.
Han får stell
Tiden var kommet for å
pynte litt på manen hans. Vi måtte klippe bort det meste av den, som bare var
som tette store klumper. Said, som er Sabry og
Ahmeds bror, kom på besøk fra Kairo og jobbet 2-3 uker på stallen. Han ga
Victory et godt bad og fikk bort all den gamle skitten som hadde ”grodd” inn i
pelsen. Han får daglig trening bare i noen få minutter, for å lære seg det mest
elementære. Sabry lærer ham å gå i leietau, bli lonsjert i sirkel, og hvilke
signaler med tømmene som indikerer å gå til venstre og høyre.
Jeg kommuniserer med
ham daglig, og konsentrerer meg om å fortelle ham at han er trygg og at han vil
bli hørt fra nå av. Jeg forteller ham at de vonde årene er over, og at han kan
rette oppmerksomheten sin mot det som han selv ønsker for livet sitt. Han vil
jobbe, sier han. Han ønsker å vise at han duger til noe.
Han får stelt hovene
sine og får sko på bena. Det blir en vanskelig opplevelse for oss begge to. Jeg
er til stede og kjenner hvor redd han er, men jeg ser også lettelsen hans når
skoene er på plass og han får en bedre holdning og vekten hans fordeles bedre.
Etter dette er han en
enda gladere hest. Han har vært veldig redd for kroppen sin, og har vært nødt
til å advare mange ganger når huden hans ikke har klart berøringen fra hendene
våre. Gradvis lar han oss massere ham lett, stryke ham og børste ham.
Han har ikke fått nok næring til pelsen, og den er lurvete og tørr. Det er som
om han har en slags babypels, og den faller av i store dotter når vi børster
ham. Etter som dagene går ser vi at han opparbeider en svak glød i den, og vi
aner hvor vakker han kommer til å bli.
Han har lagt på seg
litt, og bena stikker ikke lenger så mye ut. Det vil antagelig ta 6-8 måneder
før han er helt restituert.
Hva har skjedd i
april/mai
Victory friskner til mer og mer, han har fått stelt manen sin, han blir dusjet
jevnlig, han får mosjon og inntaket av mat øker. Han har lagt på seg litt mer,
og det er lett å se av blikket hans at hans liv har fått mening. Det er en
glede å se ham nå.
Hva har skjedd i
mai/juni
Ahmed føler at det vil
være bra for Victory å bli med til Cairo for å lære seg å samarbeide mer med
andre hester. Victory vil gjerne vise seg overfor de andre hestene, og Ahmed og
Sabri har ikke tid å bruke for å tilvenne dem sammen. Hestene har ikke noe sted
de kan løpe fritt her, og Ahmed lover at Victory skal få løpe fritt på grønne
gressganger i Cairo. Det vil Victory. Han ønsker å være for seg selv i to uker
først, og så kan han få gå sammen med de andre hestene, sier han.
Jeg er i Norge og
prater med Victory derfra. Han sier at han er i Cairo, men hvor er det grønne
gresset? Han sier at jeg må snakke med Ahmed om dette og om kastrering, som de
planlegger. Han ber om å få komme tilbake til El Gouna, for han savner det stedet
så veldig. Det var hans første hjem, og der på stranden følte han for første
gang at noen brydde seg om ham. Jeg kontakter Ahmed og ber ham flytte Victory
tilbake til El Gouna. Jeg ringer hans bror Sabri og sier at de må gjøre dette
omgående, for Victory mistrives så sterkt i Cairo. På forespørsel om de grønne
gressgangene får jeg ikke svar. Jeg aner uråd.
Jeg skal ha kurs med
mine dyretolk-elever, og vi prater med ham sammen. Han beskriver området han
står i, som ørkenområde. Jeg vet at Ahmeds stall er i Giza og at Giza ligger i
ørkenen. Når vi snakker med Victory om kastreringen, sier han nølende at vi kan
jo godt gjøre det, han vil gjøre alt han kan for at menneskene rundt ham skal
bli fornøyd. Men han sier også at det ikke er nødvendig. Bare gi meg tid, sier
han - så vil jeg bli venner med de andre. Jeg har ikke vært sammen med andre
hester før, og jeg har ingen andre måter å hevde meg på, enn å være ”fullt
hest”.
Ved henvendelse til
Ahmed viser det seg at han har tatt munnen for full. Det kommer frem at hvis
han skal sette Victory på de grønne gressgangene så må han kjøre ham dit hver
dag. Hvis han blir stående over natten, kan han bli stjålet. Og når det gjelder
kastrering, så er ikke Victory vennlig til de andre hestene, og da må de
kastrere - sier Ahmed.
Sabri har kommet til
Cairo og forteller meg at Victory har blitt syk. Veldig syk. Han har malaria og
har hatt magesjau. Han har besøk av flere dyrleger som undersøker ham og gir
medisin. Det gode med dyrlegevisittene, er at de forteller Ahmed at denne
hesten ikke bør kastreres fordi han har opplevd så mye vondt at han bør få
beholde manndommen sin. Så han kan hevde seg blant de andre hestene…
Det blir kritisk da han
får malaria en gang til. Jeg kobler inn dyretolkene mine og flere snakker med
ham, sender ham healing og ber for hans beste. Han kvikner langsomt til. Men
jeg føler at nå må han flyttes så snart han klarer reisen tilbake. Han trenger
å være et sted der han føler at han er hjemme for at han skal bli glad, og blir
han glad blir han også frisk. Jeg lar regninger være regninger, bruker mine
siste slanter og reiser til Cairo. Han er glad for å se meg, men noe særlig
livsgnist har han ikke lenger.
En uke etter ankomst
flyttes Victory til El Gouna. Han er veldig sliten etter sykdommen, men dagen
etter ankomst ser jeg at han gradvis kommer ut av sin fortapthet. Han møter meg
med optimisme, og vi jobber med healing og samtale inntil jeg må reise hjem
igjen. Når jeg drar, vet jeg at han er trygg.
Teamet rundt Victory
Tusen takk til denne
glade gjengen på Zeytouna Beach i El Gouna som har hjulpet Victory tilbake til
et godt liv. F.v. Rahd, Said, Sabri og Ahmed
Victory får sitt første
sandbad.
Se hvor glad han er!
Han graver litt med den venstre framfoten før han deiser ned i sanden og ruller
seg frem og tilbake. Inni seg jubler han!
Vi er ute og spaserer
Victory oppførte seg
som et lam da vi hadde vår første lille spasertur sammen. Han ruslet ved siden
min som om han aldri hadde gjort noe annet. Ingen krav, bare glede, bare være.
Så sier han til meg: Jeg er Victory i ditt hjerte…
Hva har skjedd i juli
Vel hjemme fortsetter
samtalene med Victory. Han blir friskere og gladere, og prater lett med meg.
Men gradvis endrer stemningen seg, og når jeg spør ham hva som er galt, sier
han at han har så behov for mer frihet. Han står bundet hele dagen, bortsett
fra under treningsøktene - og da blir han bedt om å stå på to ben fordi han
skal lære å gjøre kunster. Og han tør ikke si fra at han ikke liker det. Jeg
snakker med Sabri og spør igjen om de kan la Victory løpe fritt i
innhengningen, og om han kan få være mer løs, men han svarer at det ikke går på
grunn av de andre hestene. Jeg ber Sabri undersøke om Victory kan få komme og
bo på en annen stall på samme sted. Vi blir enige om at min søster Berit, som
har flyttet til El Gouna, kan ta saken videre.
Hun oppsøker Yalla
Stable som drives av Dolores Gallo fra Sveits, og sammen drar de på stranden og
snakker med Victory. Berit føler at han trenes til å bli en “dansende hest” og
Sabri bekrefter dette. Victory blir flyttet samme dag. Samme kveld snakker jeg
og flere andre dyretolker med ham. Han er livredd for at han skal “bli kastet i
søpla” - og kan samtidig nesten ikke tro at han har kommet til et sted der han
slipper å være bundet i boksen. Gradvis, trinn for trinn, forbedres livet hans.
Ahmed og Sabri lover å besøke Victory på det nye stedet.
Jeg ber Dolores ta
ekstra godt vare på Victory i forhold til at han trenger å føle hvor elsket han
er. Han ber om å få en jobb for å føle at han gir noe tilbake. Og de må være så
snill å ikke bruke pisk, for den er han veldig redd.
Dolores skriver i en
mail til meg at hun gleder seg til å høre mer fra Victory selv hva han ønsker
og hvordan han føler seg. Han har eksem på ryggen, og hun har smurt ham med
oljer og gitt ham et godt bad. Både hun selv og hennes datter Alexandra skal
forsikre ham om kjærlighet, og datteren kan ride ham så han føler at han har en
oppgave. Han trenger eget utstyr, og hun har ikke noe å låne ham, men kan
skaffe dette brukt eller nytt fra Cairo.
Noen dager senere får
jeg mail fra søster Berit, som har besøkt Victory og sett Alexandra ride
bareback på ham. Han hadde glimt i øyet og optimismen rådet. Berit skriver: Vi
gjorde det rette!
Victory`s
nye hjem: Yalla Stable
Yalla Stable er også i
El Gouna, den lille turistbyen som ligger vakkert til ved Rødehavet.
Hva har skjedd i
august/september
Hver morgen blir
Victory ridd ned til lagunen så han får trimmet musklene sine og opparbeidet
styrken sin. Turen tar en times tid og etterpå er det hvile i skyggen. El Gouna
i august tilsvarer minst 40 grader, men fra tid til annen kommer den svalende
ørkenvinden og gjør forholdene litt bedre.
Dolores, som eier
stallen, forteller at Victory gjør fremskritt - og etter 2 måneder hos henne
kan man ikke se ribbeina hans lengre. Han har lagt på seg, og han er blitt
stelt etter alle kunstens regler. Han har selv sagt at han må ha spesielt
hovstell, og Dolores har anskaffet hovbalsam og han er satt på
vitaminbehandling. Dolores reiser fra tid til annen til Cairo, og da hun dro dit
i august, kjøpte hun komplett utstyr til ham. Etter dette har han også fått lov
til å arbeide litt: en 6 år gammel tysk jente har vært ute og ridd med ham
endel i tillegg til Dolores` datter Alessandra.
Men så skjer det noe
rart: Victory begynner å bite Dolores og han kaster Alessandra av under riding.
Dolores ber meg snakke med ham og be ham forklare hva som er galt. Han
forteller meg noe som gir oss en liten utfordring: i et tidligere liv eide
Dolores en stall i Bayern, forteller han. Under en parade klapset hun ham over
bakenden, og nå er det på tide å be om unnskyldning! Vel, hun gjør det og han
slutter å bite og blir veldig myk og forsiktig med både henne og datteren…
En tid etter at han er
flyttet til Yalla, er han svært trist fordi selv om han har fått det bedre
savner han veldig hestene på stranda - spesielt det lille føllet som ble født i
mai. Allikevel liker han dette stedet, mest fordi hestene får stå løs i boksene
og fordi de blir sett. Men han er fryktelig sjenert, og det er en stor utfordring
å snakke med ham og få ham til å si det han virkelig føler. Men han skal selv
få lov til å velge sin fremtid!
Hva har skjedd med
Victory i oktober/november 2003
Jeg hadde ikke sett ham
på over 4 måneder, og var veldig spent da jeg kom til Yalla Horsestable om
ettermiddagen 11. november. Han gjenkjente meg med en gang! Jeg tok ham nærmere
i øyesyn og kunne konstatere at kroppen hans var skinnende blank, han hadde
fått mage og så godt ut. Da var det verre med psyken. Han var ikke den myke,
gode Victory lenger. Han bet.
Da jeg snakket med ham
sa han: ”Du kommer og jeg elsker deg, og du reiser igjen. Hver gang er jeg like
ulykkelig”. For ham var tiden et annet fenomen enn det var for meg. Han levde i
sine øyeblikk og så ikke fremover slik jeg gjorde. Jeg visste at noe ville
forandre seg, at han skulle komme til meg som han ønsket. Men han forsto ikke
det enda. Han er som et lite barn, det er nuet som teller.
Jeg gikk til ham hver
morgen og tilbrakte noen timer med å hviske, småprate og stryke ham. Jeg ble
bitt noen ganger, men stort sett gikk det bra. Han trengte å få ut
frustrasjonene sine, og klarte å gi godt uttrykk for dem!
Hver dag hadde jeg med
gazzar (gulerot) til ham og hans hestevenner. Chod gazzar? Spurte jeg ham og
han kom mot meg. Ville ha hele posen. Ville ikke dele. Det var frustrerende
dager. Jeg var så vant til å kjenne på kjærligheten mellom oss, og tilstår
gjerne at tårene kom ofte den første tiden.
Tilrettelegging av
Victorys reise
Så kom dagen da jeg skulle reise til Cairo og snakke med folk om transport og
opphold for Victory før reisen til Norge. Alt gikk knirkefritt. Jeg hadde vært
mest bekymret for hvordan det ville være for ham å være isolert i 40 dager mens
de tok prøver, ga vaksine og forberedte papirer for ham. Etter å ha tatt stedene
i øyesyn var jeg beroliget. Han ville ikke stå så alene som jeg hadde fryktet.
Han ville ha mennesker rundt seg hele tiden, og hester som var i samme
situasjon som han selv. Han ville ikke være alene, så enkelt var det. Vi
besøkte hesteoppdrettet der de utsteder papirene hans, og jeg følte at jeg kom
inn til et sted der hestene ble sett. Store flokker med araberhester i store
innhengninger under store, flotte trær. Og i hver innhengning var det flere
hingster sammen.
Møtet med Dr Ashraf al Kalla
Den siste dagen møtte jeg veterinæren som hadde hovedansvaret for ham.
Dr.Ashraf Ibrahim al Kalla. Det ble et spennende møte. Min svoger Mohamed, gift
med min søster Berit, innledet med å fortelle hvordan han som tour guide hadde
tatt meg med på turen ut i ørkenen der jeg traff Victory første gang. Mohamed
fortalte om at jeg snakket med hesten og at han oversatte til beduinene det som
hesten hadde sagt. Da avbrøt Dr. Ashraf ham, snudde seg mot meg og spurte: ”Are
you a whisperer?” Jeg svarte ja, og han utbrøt: ”I want to learn this! If
I learn this I will be the best veterinarian”.
Dr Ashraf al Kalla er
spesialist i epidemiologi på hest (forekomst og omfanget av sykdom blant
hester), han er offisiell veterinær for Egyptian Equestrial Federation og sjef
for kavaleriets hester i Cairo.
Resten av kvelden og
deler av natten gikk med til å diskutere telepati. Jeg snakket med 4 av hestene
i leiren (av totalt 250 hester), og det var som en drøm for meg. Han forsto med
en gang hvordan hestene kunne ta på seg problemer som egentlig handlet om
menneskene rundt dem. Han gjenkjente informasjon som gikk på dette planet, og
han bekreftet fysisk informasjon som hestene ga ham via meg. Hestene fortalte
om fysiske plager som han enda ikke hadde oppdaget, og han undersøkte dem der
og da og bekreftet informasjonen. Vi ble enige om å holde kontakten med
hverandre, og at neste gang jeg kom, skulle jeg undervise ham og hans
assistenter.
Tilbake i El Gouna – og
Victory får en ekte arabersal
Han likte det nye
utstyret sitt, men var litt flau over at han skulle få så fint utstyr. Men alle
synes han kom til sin rett, og han formelig lyste når han først fikk vendt seg
til at det virkelig var hans. Avstanden til ham var fremdeles merkbar. Men han
var ikke så avvisende lenger, og jeg fortalte ham om alt som hadde skjedd i
Cairo og om reisen hans. Sakte vil vi finne tilbake til hverandre, og fra
arbeidet mitt med å snakke med dyrene vet jeg at kjærligheten er det sterkeste
verktøyet. Men i ekte kjærlighet må det ikke finnes noen krav. Mine behov må være
ingenting – jeg må være nullstilt – og jeg visste at jeg må prioritere nå.
Dyrene hjemme eller ham. Dyrene mine hjemme hadde hatt meg der alltid. De
visste at jeg elsket dem. Han trengte meg mer akkurat nå. Jeg bestemte meg. Når
jeg reiser hjem skal jeg gjøre alt jeg kan for å ordne med dyrepass hjemme. Så
kan jeg komme hit og være hos deg til du skal reise til Norge. Jeg skal følge
deg og fortelle deg om alt som skal skje. Så du kan føle deg trygg. Noe i ham
slappet av.
En uke etter at jeg var
hjemme, var alt ordnet. Elke Schöniger, som har gått utdanningen og selv
snakker med dyr, skal bo her i vinter med katten sin Bapo og hunden Niak. Elke
er velkjent med dyrene og stedet fra før. I tillegg holder hun på med en
spesiell utdannelse for dyr med fysiske problem eller atferdsproblem. Dyrene
mine er så heldige at de får en som elsker dyr i huset, og som vi gi dem
massasje og annen behandling. De kommer til å ha en luksus-periode mens mamma
er bortreist. Alt skjer i riktig rekkefølge og brikkene faller på plass.
Victory sier til meg
fra Egypt: Jeg er så lykkelig! Du kommer tilbake! Jeg skal være lykkelig med
deg igjen. Ikke vær redd sier hun som steller meg her. Men jeg er redd: jeg er
redd jeg ikke skal være god nok for deg. Jeg er utrolig utålmodig etter å dø
fra det gamle livet…
Den siste tiden i Egypt
Jeg reiser til Egypt 2.
mars for å ta Victory med til Norge. Han insisterer på at han er ferdig med
hjemlandet sitt. Han har gjort det han skulle her og lært det han kan lære. Nå
må han til et land der han kan få utvikle seg videre. ”Jeg må reise til et land
der jeg kan gå fritt på det grønne gresset”, sier han. ”Jeg har aldri vært fri.
Aldri følt frihet. Mitt største ønske er å føle frihet. Og jeg vil jobbe. Jeg
vil gi igjen”.
Nesten hver dag rir vi
ved Rødehavet. Victory som til å begynne med er redd vannet, fryder seg når vi
vasser ut i det azurblå havet. Jeg har følge av Abdu Skander, en av de gode
vennene som Victory og jeg har fått på Yalla Stable. Abdu rir Galaxie, synger
og lærer meg teksten til den populære sangen ”Ana aish mosh”. Vi galopperer i
ørkenen, synger av full hals og er bare herlig livsutfoldelse. Victory fryder
seg i galoppen.
Så kommer dagen da han
skal reise. Det er vemodig for alle å si adjø til ham. Abdu som aldri har hatt
noe problem med at hester kommer og drar, er berørt. ”Jeg kommer til å savne
denne hesten”, sier han. ”Victory har blitt noe helt spesielt for meg”.
Det er vanskelig for
Allessandra også. Hun har ridd ham i mange måneder. Daglige heftige turer ut i
ørkenen. Bare de to. Men når jeg spør Victory hvordan det blir å reise fra
henne, svarer han: ”Jeg har lært henne alt jeg kan lære henne. Hun kan stå på
egne ben nå”. Alessandra forteller meg at han har lært henne en masse om hennes
egne følelser. Men det er vondt å si adjø.
Faraq som jobber ved
Yalla, har utsatt ferien sin i 5 dager for å følge Victory til Cairo. Han skal
sitte bak i bilen sammen med hesten, til han ser at han er trygg. Jeg har
bestilt lukket bil fra Cairo. Sjåføren, som heter Fathe, har kjørt siden tidlig
morgen. Han skal bare hvile en times tid og drikke te. Men skjebnen vil det
annerledes.
Victory går greit inn i
bilen, og reisen er i gang. Dolly og jeg må bli med innom Security-kontoret.
Sjåføren må ha tillatelse til å ta hesten med ut, og vi må bekrefte
transporten. Etter en del om og men er alt i orden, og de kan dra. Vi kjører
sammen med dem og ser dem vel av gårde. Men en time senere får jeg vite at de
er stoppet ved første kontrollpost. De får ikke lov til å kjøre om natten.
Dagen etter drar de så snart solen er oppe. Jeg setter meg på bussen kl 02 om
natten i følge med min søsters svigerfar, som jeg bare kaller Baba. Vi ankommer
Cairo kl 08 og Victory kommer kl 14.
Stall ”Stallion” i
Ahmed Orabi, Cairo
Når jeg kommer til
Mohamed Khalifa`s stall i Ahmed Orabi står Victory i en boks og venter. Han er
sulten, tørst og trett, har skadet bakbena sine under transporten og må få
antibiotika og salve på sårene. Veterinær og spesialist på hestesykdommer
Ashraf al Kalla møter Baba og Taher. Victory blir undersøkt og får behandling,
mat og vann. Første etappe er tilbakelagt.
Mohamed Khalifa og jeg
finner fort tonen. Han er svært interessert i at jeg snakker med dyrene, og vi
avtaler at jeg skal komme tilbake til høsten og undervise i Cairo.
Også her knytter vi
bånd til nye venner, både hester og mennesker. Victory lonsjeres ofte av Magdi,
som alltid er den som må ta ”de vanskelige hestene”. Han synes Victory er lett
å jobbe med. Hingst og litt vill og lekende, men de skal være sånn. Hest med
temperament er flott, sier stalleier Mohamed. Jeg begynner å ane hvor lite jeg
kan
Dr. Ashraf ber meg
undervise sine to døtre og sin kone, som også er dyrlege. For meg er dette en
ny opplevelse, jeg oppdager raskt at det er lettere å undervise her enn hjemme.
I Norge er vi ganske så skeptiske og trenger mange bekreftelser for å tro på
oss selv. Her i Egypt har de tillit til egne og andres evner. I løpet av en
kort ettermiddag har alle tre ”elever” bevist at de har stort talent for å
snakke med dyr.
Ut av Egypt
Alle undersøkelser er
gjort, alle dokumenter utstedt og det er klart for reisen til Norge. Victory er
utålmodig etter å dra, men samtidig er det ikke lett å si adjø til venner enda
en gang. Ved midnatt 28. april kommer bilen og henter ham. Vi drar til flyplassen,
der vi tilbringer hele natten med å vente. Det er kaldt og rått og vi fryser.
Heldigvis har jeg tatt med ganske mye ”bersim” (kløver) til ham., og han
tilbringer mye av natten med å spise. Jeg blir kjent med tyskeren Hans, som
følger healer-hesten Mona til flyet. Mona skal til Tyskland, der Hans` kone
venter på henne. Hans forteller at de 3 år tidligere kom til Egypt, og da var
hans kone svært syk. Etter hvert oppdaget de at hesten Mona hjalp henne å bli
frisk. Kjærligheten de utvekslet med hverandre ble så stor at det ble umulig å
etterlate Mona i Egypt.
Ingen fotografering på
flyplassen….
Victory oppfører seg nokså ubehøvlet på flyplassen. Han sliter seg og hopper på
både Mona og en Sudanerhest som også skal reise. Det blir kaos en stund!
Endelig er natten over og klokken 8 om morgenen kommer containeren og hestene
lastes. Det gjør godt for meg å se at containeren er åpen og at de 3 hestene
har selskap av hverandre. Sudaneren, som er veldig stor, er plassert i midten.
Men Victory blir redd når de fikserer ham (binder ham fast fra grimen til
containerveggen). Jeg står lenge og småprater med ham og stryker ham ømt for å
formidle kjærlighet og tillit til ham. Jeg forteller ham om hele reisen og at
de skal ha følge av Ashrafs beste hestepasser på hele turen. I Belgia skal
Francine fra European Horse Services møte ham og han skal være hos henne et par
dager. Så skal han hentes av Potijk hestetransport og kjøres til Holland. Der
skal han være i 4 dager, før reisen til Sverige begynner. Og når de ankommer
Sverige, blir han hentet av Dennis Holmberg som tar ham med til Sørkedalen og
Norge. ”Du kjenner Dennis”, forteller jeg ham. ”Han har snakket med deg flere
ganger fra Norge”. Victory slapper gradvis av og blir som en tillitsfull liten
gutt. Jeg forteller ham at jeg skal reise neste dag og at jeg vil være i Norge
og vente på ham.
Når han ankommer
Ostende i Belgia, står han motsatt vei i containeren. Han forteller meg at ”Det
smalt plutselig og noe last forskjøv seg. Da det rørte seg under meg, ble jeg
veldig redd. Jeg visste ikke før at jeg hadde flyskrekk, men nå vet jeg det”.
Reisen til Norge
Torsdag 29. april på kvelden får jeg beskjed fra Francine om at alt er vel,
bortsett fra at Victory har slitt seg, steglet og snudd seg i containeren. Han
undersøkes av dyrlege og de utsteder transitt-reisepass til ham. Dagen etter
hentes han til Holland, hvor han hviler til tirsdag. Reisen til Sverige går
også greit, men kommentarene om Victory og hans ”villhet” følger ham på hele
reisen. Onsdag 5. mai møter han Dennis. Da forandrer han seg drastisk; han
følger Dennis som en hund. Dennis sender en sms-melding til meg. Den er svært
kort: ”Dette er en klok hest”.
Som ved et trylleslag
ordner det seg med transport fra Oslo til trondheim. Min venn Eva Høegh trener
trav- og galopphester og reiser ofte denne strekningen. ”Tilfeldigvis” skal hun
til Oslo samme dag som Victory ankommer. Og hun skal tilbake til Trondheim to
dager senere. Hun kan ta med Victory.
Vel fremme
Verden er snudd på
hodet på mange måter. Fredag 7. mai dør min far. Den samme dagen ankommer
Victory. Han er sliten, men tilfreds: ”Jeg klarte det. Jeg har passert grensen
og jeg har kommet til det landet jeg lengtet etter. Jeg skal være her hos deg
en stund. Lære deg det jeg kan. Og så skal jeg videre til mitt bestemmelsessted”,
sier han til meg. Han har fortalt meg dette før. At han bare skal være hos meg
en stund. At vi skal utvikle kjærligheten vår til hverandre, og så skal vi gi
slipp.
Dagene går og han hviler. Han går på det grønne gresset. Han står i stalldøren
og ser og ser. ”Det lyser her – det lyser av alt. Jeg vil stå her og se og se
og tenke og hvile. Jeg vil tenke på det jeg forlot, og jeg vil la det gamle få
dø i meg. Det må dø i min sjel. Det som handler om overgrep og nedverdigelse.
Jeg trenger å lære å stole på menneskene igjen, og jeg skal klare det. Men det
vil ta tid. Vær tålmodig med meg. Gi meg tid til å omstille meg, til å tro at
jeg virkelig kan noe. For jeg er en sjel med mening.”
Jeg ønsker deg lykke
til Victory! Og jeg ønsker meg selv lykke til. Måtte jeg være åpen til å ta
imot det du vil gi meg. Og måtte du få mange gode dager hos meg, der du gradvis
kan slippe det som gjorde at du ikke kunne stole på det gode i mennesket.
Og måtte jeg lære fort,
så du kan komme dit du ønsker å være. Hos mennesker som vil elske deg og som
vil fryde seg over din styrke, din stolthet og din tillit til verden.
Det første året i Norge
Han hvilte lenge. Hans
nye stall var åpen døgnet rundt og han kunne gå ut og inn som han ville. Han så
og så. Han stirret på gresset og trærne som om han aldri ville ønske seg noe
annet. Han og jeg gjennomgikk ulike faser, som han forberedte meg på ville
komme. I den første tiden lyste det mistenksomhet av hans øyne når han studerte
menneskene som kom og gikk. Han utfordret og testet oss alle. Det var
situasjoner som klart kunne defineres som farlige, og jeg måtte gjennom min
egen frykt og min hjelpeløshet. Jeg visste så lite om det fysiske hestespråket.
Hvordan jeg skulle uttrykke meg med kroppsspråk. heldigvis var det kyndige hestefolk
å be om hjelp. Dennis Holmberg, som hentet Victory i Sverige og som har jobbet
med hester i mer enn 50 år, kom på besøk og hjalp oss ett skritt videre. Ola
Risstad, min gode venn og nabo hjalp til. Eva Høegh, som hentet Victory i Oslo
og eskorterte ham til hans nye hjem, viste meg at selv om man er spinkelt bygd,
så kan man håndtere en mishandlet og mistenksom hingst bare med sin indre
styrke. Einar Hagen og Elisabeth Foss Tjelle gikk meg meg og Victory utallige
turer i all slags vær. Sakte fikk jeg selvtillit nok til å kunne være mer enn
en telepatisk samtalepartner og en mental venn. Sakte kom det liv i hans øyne.
Han forandret seg fra en som utfordret og som “angrep” når han følte seg truet,
til en som fikk fløyelsmykt blikk. Han ble et føll igjen - livet hadde startet
på nytt. Han hadde nådd “den andre siden” - gått fra mishandling og
nedverdigelse, til et liv i verdighet.
Hestevenner
I september 2004 kom Mirox. Han ble her i 3 uker, og vi lærte mye både Victory
og jeg. Victory var stolt over kameratskapet, men merkelig nok ikke lei seg da
Mirox reiste. Jeg spurte ham hvorfor, og han svarte: “Det er helt greit. Jeg er
vant til å være alene - og dessuten var han ingen ekte hest.”
Den første vinteren
Jeg hadde vært urolig for hvordan det ville gå med Victory dersom vinteren ble
kald og ufyselig. Og det ble den. På dagevis med iskalde vinder og sterk storm,
førte til at jeg mange netter sto opp og gikk ut i stallen for å kjenne om døra
ut burde lukkes. Stallen var som en rolig oase - og døren ble lukket bare 4-5
ganger når vinden sto fra øst og blåste rett inn. To ganger lot vi Victory få
på seg dekken. Den første gangen tok han det pent og pyntelig av seg. Den andre
gangen rev han det i filler. Men han elsket snøen!! Han rullet seg og hoppet og
spratt så snøfillene føyk rundt ham. Når trærne sto fulle av snø, gikk han og
stilte seg under og ristet i grenene som snøen fosset over ham. For et vakkert
og merkelig syn av en hest som var vant med varmen i Egypt….
Leken og livet
I løpet av vinteren kom og han ba meg bli med og leke. Vi kunne leke på så
mange måter, sa han. “Jeg kan lære deg å sette grenser, og det kan du leke. Du
kan leke deg sterk. Du kan leke frykten fra din egen barndom bort. Du kan
helbrede deg selv ved å møte min styrke, og se at det som engang var farlig er
ikke farlig lenger fordi du nå blir tvunget til å handle. Du er ikke et
frossent barn lenger, og når du tiner, så tiner jeg. Ved å helbrede deg selv,
helbreder du meg fra de mange sår jeg bærer fra mange liv i ydmykelse. Jeg
husket at da Victory kom hit, og jeg og elevene snakket med ham i Norge for
første gang, sa han til meg: Jeg ser fremtiden din, og den blir vond og
usårbar….
Jeg hadde blitt advart
av så mange: “Du må aldri leke med en hingst. Det er livsfarlig.” Jeg gikk
lenge og kjente på den frykten som andre plantet i meg. Hvordan skulle jeg
kunne tro noe annet, jeg som var så blank? Men, en dag var DAGEN da Victory sa:
kom, jeg skal vise deg at du kan leke uten at det er farlig. Jeg følte at jeg
sto på kanten av stupet da han danset rundt meg - gikk opp på to og sprang fra
meg i spenstige bukkesprang. Han sprang mot meg og stoppet straks jeg ba ham.
Han så ivrig på meg og sa: “se, jeg tjener deg gjerne. Det er ufarlig å leke
når du har tillit til deg selv. Lek med meg på avstand. Lær meg å stille krav
til deg om at du skal ha tillit. Lær deg selv å stole på meg, men aller mest på
deg selv. Når du stoler på deg selv, vet du at det ikke er farlig. For du kan
skape både distanse og tillit på en og samme tid”. Jeg lot meg lede. Jeg
fortsatte å tro at jeg faktisk var beskyttet, og at dette var et “hellig
spill”. Jeg holdt fast på tanken om at alt som skjer er velregissert og
synkront ut fra en eneste ting: jeg er sterk nok til å tåle og takle
øyeblikket. Gjennom disse øyeblikkene blir jeg sterkere. Jeg hadde allerede
akseptert oppgaven. Visste at man blir sterk gjennom motgang, og at dette var
veien til friheten og livet.
Lekens magi
Vi lekte snøballkrig mange ganger. Den første gangen instruerte han meg: “Kast
på manken min.” Og når jeg kastet, hoppet og spratt han, vrinsket og humret. Så
fulgte han opp med “Kast på rumpa mi.” og “Kast etter meg når jeg springer.”
Gradvis løsnet spenningen og jeg hylte av latter. Og gjennom leken forsvant
barrierene fra fortidens overgrep. Leken ble ustyrtelig morsom når han sto og
gjemte seg bak et tre og plutselig kastet seg frem, mens jeg gjorde så godt jeg
kunne for å treffe ham med snøen. Han holdt alltid avstand, og jeg kunne boltre
meg fritt med snøballer og krumspring uten tanke på at han kunne komme for nær.
I mai 2005 kom Toledo.
Han er en 17 år gammel dans varmblods vallak, og tidligere sprang- og
dressurhest på proffnivå. Toledo hadde en gaffelbåndskade som han mente han
skulle bli frisk av. Og Victory kunne han godt gå sammen med - han var jo bare
en guttunge. De to er de beste venner og samarbeider fint både om deling av
boks og utegård. Toledo var kjent som ganske skarp før han kom hit - det var
mange som hadde hoppet ut av boksen hans for å unngå å bli skadet. Fra første
dag her opptrådte han som den gentleman han egentlig er. Nå hadde han
omgivelser og forhold som han som hest kunne trives under. Han er min glede og
støttespiller i oppdragelsen av Victory. En dag da sistnevnte var ekstra ertesyk
via meg, snudde Toledo seg og utbrøt: “Man behandler ikke en dame på den
måten!” Jeg skulle ønske jeg hadde et kamera da. Victory sto der som en
slukøret guttunge, men jeg tenkte mitt. Enn at jeg hadde fått en alliert!
Toledo med Sussi fra
Stockholm.
Det ble mange fine
turer med Toledo og eieren Kristin. Toledo som hadde vært en “vanskelig” hest
der han kom fra, viste rene gentlemans-instinkter her hos oss. En vennlig og
god sjel var kommet til gårds. Kjapp i replikken kunne han også være - og visdom
hadde han mye av. Da vi en gang snakket om hvorfor han hadde skadet seg, sa han
at han gjorde det for å kunne tilbringe mer tid sammen med Kristin. Han sa: “på
kjærlighetens alter finnes intet offer…”
Synnøve Bakke kommer
med en gave til Victory helt fra New Zealand. Hennes hestevenner der har hørt
historien om Victory og gir ham en håndlaget taugrime med leietau. Se så vakker
og stolt han er! Og her er han med et egyptisk hestesmykke. Toledo reiste i
desember 2006. Victory var både trist og glad. trist fordi en utrolig god venn
reiste sin vei - og glad fordi han fikk bedre plass. Han sa: “jeg trenger å
være alene en stund nå. Det var godt å ha selskap, men van skelig å dele
plassen med en annen. Jeg er så vant til å være for meg selv. Dette var krevende,
men utrolig fint.”
Vinteren 2006 og året
2007
Victory likte å være
alene igjen. Han fikk hele stedet for seg selv og trengte ikke forholde seg til
noen andre enn meg. Men etter hvert kjente han på ensomheten. Godt å være
alene, og godt å være sammen med en likesinnet. Samværet mellom oss var fint,
men noe manglet: Det gode Lederskap. Jeg hadde gått i skole hos Klaus Ferdinand
Hempfling og lært utrolig mye. Uvurderlig kunnskap - og jeg innså at det tok
tid å trene den inn. Jeg hadde kunnskapen og jeg hadde feelingen, men stolte
ikke helt på meg selv enda. Å være så sensitiv som jeg er ikke bare av det
gode. Jeg kjenner hvordan det står til i hestens indre - og samtidig må jeg
atskille meg fra det for å kunne være tilstede for ham. Jeg måtte gang på gang
møte min egen og hans frykt og heve meg over den. Og noen ganger ble jeg fanget
i den. Da tapte vi begge to…
I løpet av en kort
periode på høsten skulle jeg få utfordringer som krevde meg 100% og som gradvis
etablerte leder-fundamentet. Han ba meg skaffe ham en hoppe. Ja vel, tenkte
jeg. Det byr jo på visse utfordringer! Hoppe ble forsøkt, og det ble fort klart
at dette ikke var riktig innfallsvinkel enda. I to dager måtte jeg legge
bredsiden til og vise Victory at det var jeg som bestemte. Jeg hadde enda ikke
fått full aksept fra ham om at det var jeg som var leder. Jeg bestemte meg for
at første skritt måtte bli lederskap - det neste kunne være hoppe. Jeg sa det
til ham. “Du har mange ganger sagt at du har kommet til Paradis, Victory: Det
er riktig at du har kommet til Paradiset, og i Paradiset finnes det en sjef. Og
det er meg.” Han sååå på meg. Undret seg. Skulle ikke han bestemme? Jeg snakket
til ham igjen: “Tiden er kommet for å forlate din fortid helt og fullt, og
akseptere nuet og den tiden som kommer. Det betyr at du må erkjenne at du er
trygg.” Jeg lot ham tenke på det noen dager. Jeg forsto at dette var vanskelig
for ham. Det var det for meg også. Å alltid være i alarmberedskap gjør deg
sliten. Å leve med en hest som er så skadet av mennesker er svært krevende. Jeg
begynte å kjenne at jeg ikke mestret det lenger. Jeg bestemte meg for å søke
hjelp.
En av dem som hadde
møtt Victory i løpet av tiden hans i Norge var hestetrener Ole Johansen. Jeg
ringte Ole, som hadde råd og koblet meg sammen med Bente Fremo, se
www.hestebente.com.
Sammen gikk vi inn for
å etablere det jeg hadde begynt på: å etablere det fullstendige lederskapet.
Treningen med Victory
innebar nå en kompromissløshet - og det førte gradvis til aksept, ro og tillit.
Og så kom Kantir.
Egentlig skulle jeg jo
ha en vallak. Men dagen før eieren skulle komme med vallaken, ringte han og
spurte om jeg kunne ta den grå i stedet. Så rart, tenkte jeg. Da jeg var og
hilste på hestene, gikk vallaken fra meg og hingsten kom til meg. Jeg spurte ham
da om det var han som skulle være med til Byneset. Sjebnen ville det nok slik,
så jeg lot det bare skje.
Det ble et fantastisk
møte! De to hestene ble sluppet sammen bare en halv time etter at Kantir kom
til gårds. Umiddelbart begynte “slossingen” og rangeringen. Victory fikk endel
bittsår og hevelser etter slag mot brystregionen, og var stiv og støl i noen
dager. Samtidig var det fantastisk å se hvor hensynsfull Victory var mot
Kantir. Nå er vi i slutten av november, og de lekesloss hver dag, og Victory nyter
tilværelsen sammen med en jevnbyrdig hest!
Victory og Kantir ble fort gode venner. To hingster og en menneskedame er for
tiden det perfekte liv! Det ble nemlig lettere å trene Victory også! Han var så
stolt. Han fortalte Kantir at det var jeg som var sjefen og at han måtte høre
etter. Og nå starter ridetrening med hjelp av Bente.
Det går mot jul.
Hestene leker godt sammen og er fine venner. Og de har ikke noe imot å ha
nisseluer på.
Vi har begynt ridetreningen med Victory, og det går over all forventning.
Victorys oppgave
Fordi jeg vet at alle dyr har en oppgave på jorden (akkurat som oss mennesker)
så spør jeg Victory om hva som er hans oppgave. Han svarer: Jeg skal vise
verden at det nytter å hjelpe én. Hvis mange ser at det nytter å hjelpe én, så
vil mange flere få lyst til å hjelpe én. Og da
4. Victory 2008
Hele vinteren og våren
2008 har han blitt systematisk trent. Ridning og tømmekjøring, og selvsagt enda
mer sosialisering. I juni drar han for første gang på sommerbeite Vi sier
farvel til Kantir - den vakre hingsten som har vært med oss i hele 10 måneder.
Kantir drar hjem til sin eier, Ole Magne - og Victory setter kursen nordover.
Vi reiser til Randi og hesten hennes Egon. Det er en ren fryd å se hvor godt de
to går sammen. Etter 5 minutter står Egon og steller Victory, klør og
pusser på ham - og leier ham så rundt på beitet.
5. Victory 2009
Da beiteoppholdet i
Namdalen tok slutt og jeg skulle hente Victory, var han redd for å bli
fraktet tilbake til Egypt. Da han ble lastet av hengeren hjemme - forsto han
omsider at han fremdeles var trygg. En hingst som skriker i glede er en vakker
sang. “Skal jeg tilbake til skolen?,”spurte han. I dagene som fulgte, viste han
meg alt vi hadde trent på - og jeg kunne se at kunnskapene hans hadde utviklet
seg mens han koste seg på sommerbeite.
Så kom Korry! En staut
og vakker sort islandshest, med langt sort ragg. Jeg kalte ham svartbjørnen min
fra første dag, og han fulgte i hælene på meg hvor jeg gikk og sto. Det tok tid
for Victory og Korry å bli kjent. Victory oppførte seg ganske ubehøvlet og
snappet etter Korry så snart anledningen bød seg. Men plutselig en dag sa Korry
til meg: “Det er jeg som er nøkkelen.” Da visste jeg at jeg skulle trene mye
med Korry - både for hestenes skyld og for min egen. Etterhvert som vi har
lært har det oppstått balanse mellom de to. Han kommer nok til å bli
her en stund!
Så ble de fine venner
og her på bildet har vi snøballkrig
I dag er det 30. april
2009. Victory formidler:
“Jeg er min egen Konge.
Er du? Har du satt Kronen på ditt hode? Gjør det er du snill. Hersk i ditt eget
Rike. Vær velkommen der. Vær ønsket i ditt hjerte, som jeg er det i mitt. Jeg
er en stolt Konge - noen ganger vanskelig og noen ganger lett. Men siden alt
handler om forståelse for sitt selv, er jeg Kongen i mitt eget Rike - uansett
hva du velger å si om meg, og uansett hvordan jeg oppfatter meg selv. Kun når
jeg spør om det er DU som har rett om meg, har jeg mistet min Krone.
Dette er mine ord
til deg i dag. Takk for at du lytter.”
27.04.09
Victory ønsker å
formidle noen av sine tanker, og Astrid får være hans “talerør”.
“Kjære venner, I dag er det 27. april
2009. Jeg vil hilse dere med stolthet - for jeg har et varmt og godt hjerte
under mitt svulmende bryst. Jeg teller timer. Det kan dere også gjøre.
Tell timene godt og vær stolte av dere selv. For en dag kommer nyheten om at
dere har vunnet hele verden. Den som er innenfor. Nyt!
Salam fra meg - jeg som er Victory”